Daniel's by på internett!

http://osr.myminicity.com/

Støtt han ved å flytte inn der! Woop! (trykker du på linken, øker befolkningstallet med 1)

Stor gutt!

Det er offisielt... klokka 00.00 den 25. ble Daniel en stor gutt!

Ex Phil ferdig! Juleferie!

Hurrraaaaa! Det gikk ikke så verst idag... dvs. jeg håper på en D... her om dagen var jeg fornøyd med en E, men kneika har gått litt høyere. Etter en natt hvor Ariestoteles og Sokrates ikke ville la meg være i fred, og ca. tre timers søvn, skrev jeg litt over seks sider håndskrevet materiale om hvordan vi kunne være sikker på at vi kunne sanse verdenen eller ikke. Etter å ha vært ferdig, gikk jeg omtrent som en zombie bort og leverte, så trøtt var jeg. Jeg orka nesten ikke prata engang. Det bar hjem og rett i seng, hvor jeg sov gode tre og en halv time. Deretter var det på tur for å diskutere neste års underholdningssendinger.

Nå er jeg beintrøtt...

og jeg ser at innleggene mine i det siste har vært kun oppsummeringer, og dermed har sunket skikkelig i kvalitet... jaja!
Jeg er sliten!

Ex Phil

Æsj! Ex Phil er noe møkk! Som den ufattelig uansvarlige personen jeg er så starter jeg pugging av Ex Phil stoffet DAGEN før jeg skal ha eksamen. Smart, eller hva?
Men jeg har fått et par tips, og jeg er ikke alene, og det verste som skjer er at jeg stryker og må ta det neste semester, så så stor krise er det ikke altså. Men det er fortsatt litt stress, for jeg vil jo gjerne stå første gang!

I tillegg er jeg sulten!

Men ellers går det egentlig sinnsykt bra her oppe, selv om jeg er klar for å komme meg hjem og møte alle dere folk jeg ikke har sett på tusenvis av år. Det skal også bli fint!
Men jeg er litt overanstrengt nå, så jeg gidder ikke skrive mer!

Kaizers

Jeg hørte akkurat på "Kontroll på Kontinentet" idag. Den har jeg ikke hørt på kjempelenge. Det var som å hilse på en gammel venn...

En liten sang

Så en kamerat fra Tv-en introduserte meg for Fruity Loops, et musikkprogram som er vannvittig stilig bare man skjønner noe annet (noe jeg, etter uttalige forsøk, nå endelig klarte)

Resultatet, etter litt prøving og feiling er to sanger, som til tross for åpenbart amatørhet, har truffet meg litt i hjertet, fordi de faktisk er lyttbare. Så væsshego!
To sanger laget av en kar som ikke har mye rytme eller sans for gehør!

Get your own Flash MP3 Player

Sudden Death

Noen gang opplevd å ha gått til butikken, kjøpt noe og gått ut, for å bruke tid på å gå hjem, for så å finne ut at du har glemt noe som er helt grunnleggende for middagen? Så må du gå tilbake mens du surmuler over hvorfor i alle dager du ikke kunne huske den siste varen, så hadde du slippi alt dette her?

Eller at et kamera du kjøper viser seg å være dritt, og du skjønner du har kasta bort 1500,- kroner?

Eller at cd-en du kjøpte bare inneholdt dritt?

Alt dette er ganske bortkasta, men det er overhode ingenting i forhold til den mengden bortkastethet som de som dør opplever! Tenk på det!

For ikke så veldig lenge siden gikk en elev på en finsk skole berserk og tok syv andre med seg i døden, blant disse fem andre elever. For en måte å dø på! Å gå til det stedet man tilbringer 6-7 timer daglig i 10 år for å kunne være forberedt på livet, også blir man drept. Tenk på hva de kunne brukt de 6-7 timene per dag de siste tre årene (la oss si at noe av det de har lært er grunnleggende for å forstå ting og sånt, men det er helt sikkert mye der som de også kunne ha klart seg uten)

Tenk å stå opp en dag, uvisst om at man selv aldri kommer til å legge seg ned i den senga igjen, at man om kun få timer kommer til å være sittende fast i en bil og merke livet dø ut av en, mens man tenker over hvor bortkasta så mye har vært. Så sårbare vi er for det meste er det nesten litt rart vi ikke frykter dette med død mer, men vi har vel forstått at dette er noe naturlig, som vi bare må tåle.

Det er så mye man går rundt og bekymrer seg for hele tiden. For ikke mange ukene siden var jeg kjemperedd for en Film & Fortellingsoppgave jeg hadde, og bare et par uker før det hadde jeg en Ex Fac eksamen som jeg fortsatt er litt redd for. Man kan være bekymra for at man opptrådde dumt på festen i går, eller at man kanskje ikke burde klina med den og den. Man kan bekymre seg over at pengene ikke kommer til å strekke til.

Men i bunn og grunn er det ganske trivielle greier i forhold til evig mørke...

Det er ganske sykt å tenke på egentlig syns jeg, uten egentlig å være noe særlig reddere for døden nå enn før, men det er jo en tanke som ikke slår meg personlig så ofte, ihvertfall. Veldig sjeldent står jeg opp og tenker "Dette kan være min siste dag i live", men det kan jo faktisk det, millioner opplever det daglig.

Jeg tror jeg setter en strek der, for det var egentlig bare det poenget med dette bloginnlegget var... å tenke for megselv hvor skjøre vi egentlig er.

Anti-Mobbe propaganda. (Frustrert rant)

Jeg bør vel si, før jeg sier noe annet, at jeg på ingen måte støtter mobbing (Se min andre post om mobbesituasjonen i Norge) men er det noe jeg hater så sinnsykt vannvittig, så er det propaganda, på noen som helst form eller måte, som overdriver og overtramper og svartner til alt mulig rart. anti-mobbepropaganda er ikke noe unntak.

Helt tilfeldigvis kom jeg inn på en side på nettby, hvor noen hadde denne i dagboka si:

"MOBBING-

”Mamma! Mamma! MAMMA! Skolen begynner!” ropte Camilia og ristet Anna, moren hennes hysterisk. Anna gjespet og så på klokka på nattbordet hennes. ”Kjære deg, Camilia! Klokken er bare halv 5!” hvisket Anna for å ikke vekke Todd, faren til Camilia.
”Gå og legg deg igjen så vekker jeg deg når skolen begynner” sa Anna og gjespet en gang til.
Camilia senket hodet og tasset stille inn på rommet sitt igjen.

”Mamma? Hvorfor er du så stille? Er du ikke glad for at jeg skal begynne på skolen?” spurte Camilia og så på Anna. ”Selvfølgelig er jeg glad for at du skal begynne på skolen! Jeg er bare litt sliten. Men... Spis opp maten din nå, vi må gå om ti minutter”. Camilia stappet i seg den siste matbiten og gikk ut i gangen. Hun tok på seg den rosa jakken sin og den nye skole sekken hennes. Den var hvit og veldig dyr. Men det tenkte hun ikke noe på. ”Kom mamma! Jeg vil gå til skolen!” Ropte Camilia. Hun var så glad for og komme et skritt nærmere en nye verden.

Senere satt Anna og Camilia i bilen. ”Tror du at jeg vil få noen venner på skolen? Jeg fikk jo ingen i barnehagen...” spurte Camilia og så ned på fange sitt. ”Du får sikkert mange beundrere, du ser jo ut som en liten barbie dokke. Lyst glatt hår, blå øyne! Hvem kan ikke la være og bli kjent med deg? Og du er jo grei... ”sa Anna og smilte til Camilia.

”Her er pulten din Camilia”. Sa Frøken Petunia. ”Håper du kommer til og trives!” sa hun og smilte til henne. ”Det var et stygt smil” tenkte Camilia og skar en grimase. Hun var jo kjempe feit og hadde kort hår. ”æsj...” sa hun lavt. Anna tok plutselig Frøken Petunia ut på gangen for og snakke med henne, men det brydde ikke Camilia seg så mye om da. Camilia så om det var noen hun kunne bli kjent med rundt seg. Men alle var så sjenerte at hun ble sjenert selv. Men plutselig kom det en jente bort og satte seg på pulten hennes. ”Hei! Jeg heter Tanja. Hva heter du?” spurte hun Camilia. ”Jeg heter Camilia. ”sa hun lavt. Camilia var litt sjenert. ”Det var et stygt navn!” ropte hun og skratt lo! Hun løp bort til en liten gjeng med jenter og to gutter. Hun begynte og hviske til de mens hun så på Camilia, og plutselig lo alle og peket på Camilia.

Det virket litt som at Tanja ble ganske populær i løpe av en uke. Men det var ikke rart, Hun hadde bølgete brunt hår og lange øyevipper. Hun hadde masse fine klær og bamser. Bamsene kom fra andre land som England, Italia og Florida. Da Camilia ville vise fram sine dukker lo bare alle. Dukker var liksom ut. Tanja hadde mange beundrer som klenget seg på henne på hele tiden. Men det så ut som at hun nøt det og at hun likte og se Camilia stå i et hjørne alene.

En dag Camilia kom på skolen sto Tanja og gjengen hennes midt i skolegården. Du stirret på henne som om de hatet henne. Camilia bare så en annen retning og prøvde og over se de. ”Så du skal liksom bare late som at vi er luft?” sa Tanja spydig. De andre bak Tanja fniste. ”Kom igjen jenter! La oss vise hvem sjefen er!” Ropte Tanja og sprang mot Camilia. Camilia prøvde og springe vekk men de var for raske. De drog i den hvite sekken hennes og slengte den ned i en sølepytt. En av guttene åpnet sekken og tømte ut alle skolebøkene hennes. Camilia slo og sparket igjen på de andre. Men de var for sterke. De løftet henne og kastet henne i sølepytten men sekken sin. Tanja lo en grufull latter og løp vekk før noen andre så det. Alle de andre løp etter. ”Hvis du sier dette til noen, vil du oppleve verre!” skrek Tanja og forsvant inn på skolen. Camilia satt igjen med sine skitne saker og gråt.

Årene gikk, Camilia ble større og sterkere. Men Tanja hadde makten over henne. Det var i 5. klasse det ble verre og verre for hver dag. Helt siden hun begynte på skolen hadde Camilia blitt mobbet fælt av Tanja. Tanja hadde fått kjæreste med en som het Joakim. Joakim fikk de andre guttene med på Tanjas lag.

En fredag, etter skolen sto Tanja og nesten hele klassen på fotball banen. Camilia synes det var litt rart at ikke Joakim og vennene hans var der. Men det var ikke noe og tenke over. Hun ville bare skynde seg hjem! Så det ikke ville få tak i henne. Plutselig kjente hun noen sterke armer som tok henne. Camilia ble dratt bakover til fotball banen. Hun kjempet for livet å komme seg løs. Men Joakim og vennene hans holdt henne. Joakim tok fram en kniv og kuttet henne langs armen. Camilia skrek. ”Hold kjeft!” Skrek Joakim. Hun orket ikke tanke på og bli kuttet mer så hun ga opp og lot dem dra henne til Tanja. Camilia lukket øynene. Hun bare ventet til noe skulle skje, men hun ville ikke se...Hun ville ikke se Tanjas grufulle smil.
Men hun ville ikke mer! ”NÅ ER DET NOK!” skrek Camilia å rev seg løs. Hun løp som aldri før og klatret opp i et tre. Tanja skrek om at vi skulle ta henne. Hun ville ikke gi seg før hun hadde skadet Camilia. Camilia skrek, og klatret lenger opp i treet. Tanja kom etter. ”Ikke drep meg” sa Camilia stille og livredd. Tanja lo og tok tak i benet til Camilia. ”Nei! Jeg faller” skrek Camilia og klamret seg fast i treet. Joakim kom opp med kniven og skar henne på fingrene. Hun skrek av smerten og slapp taket. Det dryppet litt blod i øynene på Tanja. Hun mistet balansen, men hun holdt seg fast i Camilias ben. Tanja skrek om hjelp men ingen kunne hjelpe henne. Joakim var for høyt oppe og Camilia ville ikke hjelpe. ”HJELP” skrek Tanja før hun falt. Greiner skrapte ansiktet og resten av henne. Hun besvimte. Joakim bannet og dyttet Camilia ned. Hun landet på hodet og fikk en skade for resten av livet.

Camilia lå 2 uker på sykehuset, med en liten hjerneskade. Tanja var helt okay. Da Camilia kom tilbake til skolen sendte Frøken Petunia henne rett opp til rektor. Hun var fått skylden for å dyttet Tanja ned fra treet, og det fikk hun straff for. Resten av 5. klasse måtte hun vaske doene på skolen.

Da Camilia begynte i 6.klasse ble livet verre for henne. Hun ble tvunget til og gjør leksene til de andre i klassen. Etter skolen ble hun skåret av kniver mange ganger. Hver dag kom hun hjem med et stort sår eller et stort blåmerke. Anna og Todd begynte og bli engstelige for at noe ville skje henne. Mangen ganger spurte Anna og Todd hva som hadde skjedd, men hun sa at hun bare hadde falt eller skrapt seg.

Camilia sluttet å gjør motstand når Tanja angrep henne. For Camilia viste at hvis hun tok igjen eller prøvde å komme seg unna, ble det bare verre. Hun lot dem ta henne, Camilia sa ingenting. Lot dem skade henne og tvinge henne til ting. Camilia lot dem få se blod. Hver dag etter skolen ble hun banket opp av Tanja. Camilia gjorde ikke noe motstand for og redde henne selv fra smerten. Noen ganger måtte Camilia gå ned på matsenteret og stjele godteri til Tanja. En gang ble hun tatt, og måtte betale 100 kr.

Men en dag, da Tanja og vennene hennes sto i skolegården og ventet på at Camilia skulle komme, kom hun ikke. Timen begynte, men læreren var heller ikke kommet. ”Det var noe galt her” tenkte alle. Plutselig kom rektor inn i rommet med frøken Petunia. Petunia gråt og rektor var ut av seg. ”Camilia knivstakk seg selv i natt. Hun ligger nå på sykehuset og er nesten dø. Før hun falt i koma sa hun at Tanja og gjengen hennes gjorde det.” sa rektor. Han var ikke blid. ” Jeg har ikke drept henne!” skrek Tanja. Hun hadde tårer i øynene. ”Men hva har dere gjort henne?” spurte Petunia. Hun var helt på gråten. Stakkars lille Camilia lå på sykehuset, nesten dø. Plutselig reiste Silje seg opp og sa ”De har mobbet henne, skarpt henne med kniv, og truet henne!”. Silje hadde sett på da de gjordet det, men hun hjalp henne aldri, for hun var redd for å bli skadet selv. Men nå var det nok. Hun nesten brølte ut alt hun hadde sett og hørt. Tanja ble rød i fjeset av raseri.
Tanja og gjengen hennes ble tatt inn på rektors kontor. Straffen var hard, og slit.

En uke senere gikk Silje på vei hjem fra skolen. Hun var helt ute av seg, Camilia hadde død. Men så fikk hun øye på Tanja. Hun så fullstendig gal ut. Håret hennes var sto rett til værs og hun svettet. Hun gikk truende mot Silje. Tanja tok en kniv opp av lommen og løftet den til værs. Silje klarte ikke og bevege seg. Hun sto der og så på kniven som kom nærmere og nærmere. Tanja hylte kniven i Silje.

Denne historien er helt sann! visst du kopierer dette OG LEGGER DET INN I DAGBOKEN DIN viser du at du støtter alle som blir mobbet og at du er helt i mot det! Få en slutt på mobbingen"

Jeg vil starte med slutten... slutten oppfordrer alle som støtter de som blir mobba og er helt imot mobbing til å poste denne i dagboka si. Som om det finnes noen i hele den vide verden som faktisk er for mobbing. Det er ingen som er for mobbing. Du kan ta deg et par dasstørk på at selv de verste mobberne vil si at mobbing er noe dritt, det er bare at ingen skjønner at det de gjør faktisk er mobbing, og det er noe som alle som kan se litt lengre enn to cm ut av øyegropen kan forstå.

Så går vi videre til begynnelsen av fortellingen. Den gjør et stort poeng av at Camilla ikke fikk noen venner på barnehagen. Jeg er ingen barnepsykolog eller har stor erfaring med dette, så hvis noen vet mer enn meg om dette, så er det bare å motsi meg, men det slår meg at relasjonene i en barnehage er så flyktige at det er helt vilt. Jeg har jobbet en del i barnehager rundt om og har opplevd barn som krangler noe vannvittig, for så å bli venner bare minutter etterpå. Jeg har opplevd at unger som oppfattes som så sære og hissige og kontrollerende av voksne fortsatt har venner som prøver å holde ut med dem. Vi prater altså om barn i fire-fem års alderen.

Poenget mitt er at barn ned i fire-fem års alder rett og slett er for små til å forstå hva "mobbing" og "utfrysning" er... man skal være rimelig autistisk som barn hvis man ikke får en eneste venn på barnehagen, og absolutt ingen vil leke med deg noensinne... da er dette langt beyond mobbing altså, og da er det nok mest en ganske treg sosial utvikling på barnet det dreier seg om, istedetfor at alle barna rotter seg sammen mot en enkelt... for de kan rett og slett ikke det. (Men igjen... dette er min oppfattning, om noen vet mer, så er det bare å motsi meg)

Vi går videre til Camillas ulykksalige første dag på skolen, hvor det første som skjer er at en av
de andre jentene, Tanja, skrattler av navnet hennes og går bort til en liten mengde med barn som med en gang begynner å peke og le mot Camilla. Igjen må jeg si dette strider mot enhver barnelogikk. For det første, hvis dette er en ny klasse i første klasse er det vel ganske logiskt at ingen kjenner hverandre, hvordan kan da denne Tanya, som hun heter allerede ha klart å finne seg en haug barn som alle ser ut til å ha den samme sadistiske gleden av å plage noen? Det slår meg som relativt selvsagt at mobbing er en gradvis prosess som først begynner når barna blir mer og mer kjent med hverandre, og finner ut hvem som er hvem. I tillegg sies det at mobbing ikke begynner før i fjerde-femteklasse tidligst... dette er en diskuterbar påstand, men likevel... ledd av en gruppe barn første dag på skolen?? jeg TVILER!

Så gjør de alle de klisjefylte mobbehandlingene. De går sammen i gjenger mot Camilla og kaster skolesekken hennes i søla, og henne i søla, og ler av dukkene hennes fordi Tanyas dukker er så mye mer eksotiske og sånt... også... i femte klasse tar det helt av, (og det gjør det jo gjerne i norske skoler. Jada!) Her begynner nemlig en guttegjeng i femte... FEMTE klasse å kutte henne opp med kniv... jaha? Er det noen som begynner å merke snev av usaklighet og urealisme nå eller? Prøver noen å fortelle meg at det er en vanlig greie at femteklassinger skjærer noen opp med kniv? Er forfatteren av dette innlegget i det hele tatt klar over de psykologiske sperrene man må bryte for å kunne klare noe sånt? Altså... greit, jeg KUNNE ha trodd på det om dette hadde vært åttende-niendeklassinger som over flere år hadde blitt torturert og slått og banka opp hjemme, men at femteklassinger i det hele tatt har tilgang til kniv, som de vanligvis har med seg til skolen bare for å kunne skjære opp en liten jente? I Norge?? VÆR SÅ SNILL... det skjer rett og slett ikke.

Og så... som alltid i mobbehistorier, så får hun skylda for all elendigheten... ingen ser ut til å legge merke til det lange knivsåret langs armen hennes eller knivsåret på fingeren eller whatever, og av en eller annen grunn må hele femte klasse vaske doene... ikke for å være kverulant, men da tror jeg denne skolen er en skole som helt mangler system for konfliktløsning og å ta opp problemer. "Noen skader seg... hva gjør man? joda, femte må vaske doene"
(Redigering: først nå ser jeg at det faktisk sto at Camilla måtte vaske doene i hele femte klasse... ikke at hele femte klasse måtte vaske doene. Men uansett... useriøsheten i dette står ganske høyt allikevel... med mindre dette var på 60-tallet)

Camilla blir skjært og slått daglig, og bortforklarer sårene for foreldrene. Hvis jeg var en far, og min datter fikk nye sår, som helt åpenbart er kuttskader (Man kanke si at man falt ned fra et tre hvis man er kutta med kniv altså... det er umulig!) så hadde jeg trykki på den store knappen som det står "Big fekking alarm" for omtrent tre og et halvt år siden.

Og så... som alle andre mobbehistorier jeg noensinne har lest, så skjer det uungåelige, Camilla prøver å ta livet sitt, og når klassen er samlet og rektor forteller at hun har sladret på hele klassen (Tidenes organiseringsarbeid får'n si) og kommer med den fantastiske replikken "Hva har dere gjort med henne?". Hahahahahahaha....Japp, lærere er knehøner som aldri følger med i friminuttene og som ALDRI legger merke til hvis noen har store sår på kroppen.


Ooh, ooh! og den store finalen! Så plutselig dukker det opp en siste jente som ikke har vært nevnt i historien så langt og skriker ut hvor slemme alle de andre har vært som har mobba... og hun har jo bare sett på, så det er jo greit, hun har ikke vært slem. Og hva skjer? Joda... nå plutselig kommer sannheten fram for en dag og Tanya, den slemme onde og gjennomført drittmennesket (på 11 år) og gjengen hennes får straff som er "hard og slit"... hva i aller helvete betyr "hard og slit?" Skrive "Jeg skal aldri kutte opp noen" 10.000 ganger? Hadde dette vært en seriøs historie hadde de blitt sendt på barnevernsinstitusjon, og rektor og lærere hadde måtte gå av for dyp forsømmelse.


Åja, også siste genistrek! Hva skjer med Silje, den lille modige jenta som ikke turte å si ifra før det var for sent? Joda, hun får en kniv "hylt inn i seg" av Tanya... klart det... skjer hele tiden.

Jeg håper jeg har overtalt noen at denne historien er det dypeste bullshitet jeg noensinne har lest? Selv om det grammatisk er skrevet greit, så er historien i det omtrent like dyp som en fjortisfilm, og jeg mistenker at historien enten: 1. er skrevet av en 11-12 åring, og deretter blitt fiksa på av en eldre, eller 2. skrevet av en voksen person med ufattelig lite innsikt i hvordan noe funker.

Agh! Jeg blir rett og slett irritert, fordi anti-mobbe propaganda som dette her bare latterligjør ordentlig mobbing, nesten trivialiserer det. "Jaja, nei... det kan jo ikke være mobbing, noen har jo ikke drept seg selv med kniv enda". I tillegg så skaper det masse blest rundt seg, og folk føler de må legge det til dagbøker, sider og blogger, fordi de jo for guds skyld ikke støtter mobbing.

Fakk!

Skal man tro dette her, så må man samtidig gå med på følgende:

• Barn er onde fra barnehagen. Noen barn, uansett hvor pene, snille og sosialt intelligente de måtte være, blir rett og slett mobbet av ALLE andre barn, uansett hvordan disse barna er fra før


• Barn samler seg sammen i gjenger som har som aktivt mål å mobbe en person, alt fra første dag i første klasse


• Lærere er bare bakgrunnsobjekter, og det er ingen som passer på i friminuttet


• Skoler har ingen form for konfliktløsning, og er det en konflikt mellom to, eller fler, så er straffen at hele klassen må vaske do. (Bare for å øke eventuelt "grudge" mot en enkeltperson mer


• Femteklassinger liker å gå i gjenger som aktivt forfølger og skjærer opp andre barn... igjen uten reaksjoner fra skolesystemet


• Jenter som mobber vil drepe noen... uansett...


• Foreldre gjør aldri noe... de bare bekymrer seg

Skal man lage en "ekte historie", som denne historien her påstår å være, så kan man søren meg lage noe som ihvertfall har en halv tå med sannhet i seg, istedetfor sammenkok vrøvl.Og til sist... hvis det er noe tvil om at denne historien er fiktiv, bare legg merke til alle detaljene. Dette er detaljer som bare hovedpersonen kunne visst, og joda... det er jo mulig at det er skrevet av henne, hvis man ser bort ifra absolutt alle andre hull og urealistiske ting, men i og med at hun fikk en hjerneskade osv. så tviler jeg sterkt!

Agh... beklager min manglende knack for finskrivning, men jeg bare skriver og skriver for å få ut tanker og frustrasjoner... forhåpentligvis har du sett det komi-tragiske i dette.

Skuffa!

Jeg er skuffa! Skam dere!
Dere står på min søte og flotte "STATCOUNTER" at 50% av besøkerne som er her går ut igjen innen fem sekunder! DETTE ER FOR DÅRLIG!

*hulk*

Wow! sinnsykt mange da!

Sjekk a! tusen stykker har vært innom sida mi den siste dagen lissom...

ehehe... neida! Jeg har bare oppdatert stat-counten til å ta med treff fra januar i dag, nå stemmer den ovenfor den andre kule kart-telleren jeg har også, ser du!

Bare til etteretning

Ex (madda)Fac(a)

Okay... dette er min selvpålagte siste skrivedag med Ex Fac... ergo skal jeg bli ferdig med hele resten av Ex Fac eksamen idag.

Jeg har grubla litt på dette med Ex Fac... Se for deg at for 500 år siden så sier en eller annen vis mann "Ja! Vi skal samle akademikerene sammen og la de lære våre metoder!" og en eller annen møkkaperson fra det 20- århundre sier "åja!! La oss gjøre det! også slår vi alt sammen i et fag som ikke ser ut til å ha sammenheng for fem flate øre, virker unødvendig, mest sannsynligvis er unødvendig, og helt umulig å stryke på, men sikkert ganske lett å få en møkka karakter"
Vismann: "Eh... du har misforstått, bob"
Bob dreper Vismann, tar over makta, og Ex Fac er til.

Det slår meg nemlig som ufattelig lite vits, dette Ex Fac tullet... jeg er nesten sikker på at de har gitt det navnet på overlegg, bare så det blir litt levelig å ha det. (Ikke noe som er så gøy som å si Ex Fakk! FAKKFAKKETIFAKK!)

Vi har en hel haug med forskjellige forelesninger innenfor forskjellige fag, og disse skal visst da ha noe å si med Harry Potter og Ildbegeret... du hørte rett... vi skal ha eksamen, basert på Harry Potter! Og da skal vi prate om dialog. "Å! sånn replikker?" Neida! For dialog er visstnok noe helt annerledes... du skjønner, vi eksisterer kun som et følge av den mikroekstensielle dialogen...
I tillegg så er mange av disse forelesningene så kjedelige at lærerene burde vurdere å kutte ut pausen fordi det er så mange høflige studenter som bare går i en, og "Stikke eller?" har blitt et termatisk utrykk som blir brukt ufattelig mye oftere enn "Dialog"
Blørgh.

På tide å starte å skrive...
Skjønner noen hvorfor jeg virker litt amper???

En oppsummering så langt

For et par dager siden hadde jeg vært her i Trondheim i... to månder. En sjettedels år alt... det er ganske sykt å tenke på. La meg nå ta en liten tanke eller to og oppsummere hva som har skjedd i løpet av den tiden.

Jeg har:

* Fått meg en skikkelig knall faddergruppe
* Fått meg noen mer permanente bekjentskaper av denne faddergruppa
* Joina Student-TV
* Blitt kjent med hybelfolk. (Derav hatt et par fyllekvelder, en pokerkveld og en drøy time med Family Guy)
* Fått en liten haug nye bekjentskaper i Student-TV
* Laget to saker for Student-TV og fått stemmen min ut på lokaltv
* Fått en godkjent Ex Phil øvelse
* Fått både ris og ros av en Schrødingers Katt journalist
* Filma Aylar Lie
* Filma Minor Majority
(Mye Student-TV her nå, merker jeg... men det har dominert litt)
* Vært hjemme på Jøndalen, noe som var en skikkelig høydare.

Det skal også nevnes dog, at selv om Jøndalen i år var fantastisk, så var det en ting jeg ikke følte i det hele tatt når jeg kom tilbake til Trondheim, og det var den alltid tilstedeværende følelsen av mild depresjon og ensomhet. Denne følelsen var det helt blotta for i år... og jeg har en teori om hvorfor det er sånn:

I Trondheim er det en helt ufattelig bra stemning... det er ikke noe helt plasserbart, men det er bare en generell trygghet jeg ikke opplever i Tønsberg. Det kan ha mye med at 20% av befolkninga her til enhver tid er studenter, og det er en viss trygghet i det, man føler seg aldri alene, selv ikke når man er hjemme, for det er alltid noen å prate med rett over gangen.

En annen ting kan være at jeg ble kasta rett inn i Student-TV med en gang jeg kom hjem, med både kamerajobb og egen sak å skjøtte, det ble også et par øl samme mandag jeg kom hjem (jaja! jeg er student... jeg har lov å feste på en mandag)

Så en oppsummering så langt: Trondheim er en fantastisk by. Det føles litt som Jøndalen egentlig... når man skal forklare hva som skjer der så sier man ting som "Joo, man går på skole, man stikker på fest, prater litt og sånt" og det vil ikke yte det fantastiske her for fem flate øre, akkurat som "spille kort og høre på musikk" som man gjør på Jøndalen.

Men hvis du er redd for at å bo i Trondheim overskygger Jøndalen, slapp av. Jøndalen er fortsatt himmelen... det er bare det at Trondheim er et fantastisk hverdagshjem sånn ellers.

Og nå er det bare å finne den fordømte kjærligheten da... flate!


PS: Jeg tok en titt på gamle postinlegg, og fant dette snart årsgamle inlegget... rart hvordan ting forandrer seg, mens noe er som det alltid har vært

http://gnomheim.blogspot.com/2007/01/heisann-2007.html

Daniel - En psykoanalyse (Kan føkke opp de svaksinnede)

Jeg skal nå prøve å gjøre noe nytt og skummelt, og jeg skal prøve å gjøre det uten å høres ut som:



1. En emofiksert unge som vil ha oppmerksomhet

2. En ravende galing

Det bør dog sies, at selv om dette innlegget er krydra med humor, som de fleste andre innleggene mine, så er dette muligens det med størst prosentdel av alvor i seg.

Jeg har et merkelig humør, og jeg går rundt og det føles ut som jeg er den eneste i hele verden som har dette humøret (Untatt de overstående to andre personlighetene selvsagt)

Nå skriver jeg dette innlegget av to grunner. Én er for å la interesserte lesere litt inn i mitt rare mystiske hodet, to er fordi jeg føler det er litt selv-psykologisk. Jeg vil også minne alle lesere som føler dette innlegget blir veldig egoistisk og enerådene, at dette faktisk er min blog, og at jeg skriver what-the-cløcking thing I like! Lurer du på hvordan jeg kan være redd for at noen finner dette tabloid? Jeg kommer til det!

La meg starte fra begynnelsen, som flere forfattere påpeker, er begynnelsen det beste utgangspunktet, når man skal ta en lang, dyp psykologisk status av seg selv! Så jeg starter på begynnelsen: (Fortelles fritt hva enn hukommelsen tillater meg å huske)


Den 25 Desember, en eller annen gang på morgenen, blir Daniel født, (and there was much rejoicing... yay). Daniel vokser opp som en gutt med mange rare tanker i hodet. I barnehagen er han gjerne tøffelhelten som stort sett viker for de større barna, og heller sitter oppe på steinheller og diskuterer filosofi med venner. (Jeg kødder ikke! Jeg diskuterte livet med Carl Fredrik som... 5åring?)



Ihvertfall, Daniel går videre til en skole, hvor han stort sett trives greit, bortsett fra et case av ganske alvorlig vimshet og et uheldig navn (Daaaaniel duppsko fra allemannsland!). De første årene får Daniel høre mye av det sistnevnte. I starten er det rimelig plagsomt, men det roer seg en del. Daniel er fortsatt ganske liten og ufarlig, og har ikke grusomt mye ryggrad, uten at det heller gjør så veldig mye.



Et sted mellom 5-6 klasse får Daniel seg sin første... eh... ordentlige kjæreste. La oss kalle henne "Lise" i denne sammenheng. Daniel blir sammen med Lise fordi han har veldig lyst på kjæreste, og hører noe rykter om at "Lise" er forelska i han, de blir sammen og henger en god del sammen.



En god stund senere blir Daniel forelska i en døv jente. La oss kalle henne "Gunnhilda" i denne sammenhengen. Til slutt går denne forelskelsen såpass langt at Daniel velger å slutte sitt... forhold... til "Lise".



Om dette har noe å si for historien jeg kommer til, vet jeg ikke... men jeg tar det med allikevel... jeg er jo ganske egoistisk, egentlig!



I korte trekk klarer faktisk Daniel, mot alle odds, å bli sammen med denne døve jenta, tross i åpenbare komunikasjonsproblemer, og det faktum at Daniel er omtrent et hode lavere enn alle andre gutter i sammen årskull, har en ryggrad som en ryggløs orm og er omtrent like kul som pensjonistlærere.



(Det skal også sies at det er omtrent på denne tiden at klassekamerater og barn og unge generelt finner ut gleden ved å være onde mot hverandre)



Daniel og Gunnhilda har et ganske trøbbelsomt forhold, med mye oppslåing og bli-sammenigjenging, stort sett på grunn av Gunnhilda. (Ikke det at jeg kan klandre henne, egentlig... eller at jeg bærer noe stort nag... men jeg kommer til det, tror jeg) Til slutt ender det med et permanent brudd som holder Daniel kjæresteløs den dag i dag.



Daniel, som fortsatt har en god del ikke-kule egenskaper, blir smått holdt utenfor av de "kule" i klassen, og gjør desperate, patetiske og greit mislykka forsøk på å være kul. (Som å skaffe seg sæggebukse). Det skal sies at Daniel ikke får håret vaska i doskola hver skoledag, men det er en slags følelse av å bli holdt utenfor. Heldigvis har han trofaste venner som han henger mye med på denne tiden.

Et sted i løpet av syvende klasse skjer det noe med Daniel, som kan tyde på litt latent sinnsykdom... hihi... nærmest over natta utvikler han en eller annen rar hypokondertilværelse og føler innimellom en slags svimmelhet, noe han ganske feilaktig tolker som tegn på at han skal kaste opp (noe han aldri gjør). Daniel blir deretter redd for diverse sykdommer, blant annet:


Omgangssyke
Hjernesvulst
Hjernehinnebetennelse
Kreft
Sukkersyke
osv.

Han får også en slags videreført dødsangst på foreldrenes vegne, og en dag er han så nervøs for at moren har dødd, at han nekter å legge seg før han har prata med henne, mens han hører triste ballader av musikk i øret sitt!



Innimellom føler han også seg merkelig dårlig, og innimellom går han hjem fra skolen før tida.


Denne tilværelsen gjør at Daniel til tider blir ganske bedrøva, og en dag begynner han plutselig,
utifra det blå, å gråte. Dette gjør at faren til Daniel blir en smule rådløs, tenker på psykolog, men heller tar en lang gåtur med han, og de prater om litt diverse ting (som å starte å begynne på ungdomskolen)

Etter dette begynner overstående sinnsykedomssymptomer sakte men sikkert å avta, mens hypokondertilværelsen holder tak en god stund til.


Deretter bærer det over til ungdomsskolen. Ungdomsskolen er som mange sikkert vet en skjærsildstilværelse hvor man opplever drittkasting, trakkasering, mobbing og til tider en sikker død. Daniel slapp heldigvis unna mesteparten av dette, men på grunn av en ganske uskadelig måte å være på, og relativt manglende evne til å ta igjen, så blir Daniel et visst (om ikke totalt) mål for fjortisser med selvrealiseringsproblemer. Han har fortsatt, heldigvis, gode venner som han henger mye sammen med, og det blir aldri noe store greier, men det fører til at, som klassestyreren peker på, han mister litt av spontaniteten han hadde før.



Det første året på ungdomskolen går Daniel på en ungdomsklubb ved navn Zub Zero, i den tro at det er det eneste reelle ungdomstilbudet for sånne som han. Han blir med på DJ-gjengen uten spesielt hell, og opplever at Zub Zero er et skikkelig møkkasted, med en god del møkkafolk. (tenk "kule" gangstere som røyker og drikker seg dritings hver helg, så har du en sånn relativt god formening om hvor jeg vil hen). Daniel har også, som nok de fleste andre, ganske mange tilfeller av überlamehet i denne tiden.

I niende klasse starter Daniel på noe som heter Kuffen, og en helt ny tilværelse åpner seg. Han blir møtt av noen genuint hyggelige mennesker, som faktisk ser ut til å bry seg, og faktisk er hyggelige! Oh the joy!



Her begynner det som Daniel (altså jeg) vurderer til å være det første problemet... en slags kulturkræsj som kanskje har fått uante følger for vår helt (egotrip! hihi). Daniel, som er vant til at ingen komplimenter kommer gratis, og at man ikke skal forvente at noen skal være hyggelige, kommer plutselig inn i et fantastiskt hyggelig miljø. Se for deg den mindføkken a, noe er dømt til å gå galt!



I de neste år, og spesielt etter at Ungdomsskolen er slutt, begynner Daniels selvtillit å bygge seg gradvis opp igjen. Han starter på Helse- og sosialfag, og går videre på Barne- og ungdomsarbeiderlinja, og blir kjent med flere genuint hyggelige folk.



Dessverre sliter Daniel fortsatt med noe som følger han videre.



Og nå skifter jeg tilbake til "jeg"-form.



For et par år siden, var jeg genuint redd for at alle de jeg hang med på fritiden (osrælg-gjengen, osv.) bare var vennene mine for å være snille. Noen gang opplevd å møte en skikkelig sosialt retarterd person du følte du MÅTTE være venn med, fordi han ikke visste bedre? Vel, jeg var livredd for å være denne personen.

Hva vitsen med hele denne historien er? Hmmm.... ikke godt å si, men det føles ganske greit å skrive det, for nå trekker jeg sammenhenger og leker psykolog med meg selv, det er allright.

Greia er at jeg lider av et til tider ganske lunefullt humør. Jeg snakker ikke om et sånt humør som skifter fra at jeg blid og glad og danser rundt i sola, for så, i neste øyeblikk å falle sammen i gråt og selvskading. Det er mer... Noen ganger har jeg en nesten paranoid følelse at jeg bare er teit, mongo, stygg osv. Du vet, den standard "ekke bra til noe, ekke spesiell, hvorfor gidder noen å henge med meg a?"

Dette er ikke hovedfølelsen min altså! Vanligvis tenker jeg aldri over det, og andre ganger føler jeg meg som den kuleste i hele verden, der jeg går ned gata og føler meg 20 cm høyere og 20 kg tynnere og bare eier verden. Men så er det tilbake til de dagene hvor alt føles litt kjipere, og hvor alt mulig kan være en skjult tendens til at noen hater meg! Det at jeg også har en tendens til å si mye teit hjelper jo ikke så mye det heller egentlig. (ca 60% av alle ting jeg sier er morsomheter, ca 50% av dette igjen er i det hele tatt morsomt. Altså er en tredjedel av alt jeg sier dårlige vitser. Og man kan jo da spørre seg hvorfor jeg fortsetter med disse, og det ærlige svaret er: Jeg aner ikke. Jeg kan bare anta at mennesker gjør mye de vet er teit, men fortsatt gjør det). Jeg har lurt på innimellom om jeg kan være manisk depressiv... en slags sinnsykt (ingen ordspill ment) mild form... men så leser jeg hvordan man føler seg, og det stemmer egentlig ikke... bortsett fra et til tider ganske skiftende humør. Det finnes dager hvor jeg kan trekke pusten, smile litt og tenke "Dette er en god dag" og så helt omvendte dager.


Jeg vet liksom ikke helt hvorfor dette er, men jeg er ganske overbevist om at flere føler det sånn... men jeg kan jo ikke vite noe med sikkert. Med meg går det stort sett over sånn over natta, men det kommer tilbake med jevne mellomrom, muligens på grunn av slitenhet, stressethet, eller triggere som gjør at jeg blir ekstra bedrøva, uten at jeg egentlig ser noe grunn til å grave for dypt i hva det kan være.

Så der har dere det, mine kjære lesere... den beinharde Daniel er ikke så beinhard som dere hadde trodd! HAHA! Det hadde dere ikke trodd, hadde dere vel?

Men slapp av, kjære leser. Det er ikke noe alvorlig. Hvis det skulle være noe tvil så har det aldri vært snakk om å briste ut i gråtkvalte hikst mens man ligger sammenkrøpet på gulvet i fosterstilling mens man vugger fram og tilbake og skriker "Jeg er hele verdeeeens midtpunkt! Jeg ER det! JEG er det! jeg er DET!" Kanke skjønne hvordan du kan tenke sånt!

Så der er det skrevet! Innlegget er ikke så kult og gjennomført som jeg hadde håpet. Jeg hadde planer om å lage illustrasjoner og forklaringer og sånt, men klokka er seint og jeg skal opp tidlig og se på klassisk film imorgen.


Så, god natt, og sov godt, kjære trofaste lesere!

Jøndalen! Jeg elsker deg!

Jøndalen er rett og slett helt fantastisk! Ikke la dere tro jeg er hjernevaska, alle dere som ikke kan forstå at å spille kort og høre på musikk bare er kjedelig, men tro meg... det høres simpelt ut, men det er sååå mye mer!

Jeg skal ikke gå så dypt inn i hele den sosiologiske psykologien med turen, i og med at jeg ikke er psykolog allikevel, men filmanalytiker (in education), og at jeg sitter ved et ganske råttent keyboard. Jeg håper allikevel å komme med gode tanker om et par dager, (selv om det nok mangler mye av det psykiske i seg)

Tjihihoho

Kultur-TV

Jepp, dette er en direkte oppfølger til forrige bloginnlegg.
Jeg er nå innlemmet i Student-TV gjengen, og er med i Kulturredaksjonen! Praaaise:D
Hvis noen av dere leser dette, TAKK! TAKK!!! TAAAAAKKK!!!!!!

En nede, tre igjen

Vel, da fikk jeg den første telefonen. Jeg har ikke kommet inn på LØK, Lørdagskomiteen... iiik!
Bare tre sjanser igjen!

Ansvarsfølelsen utbrer seg

I dag skjedde det en morsom greie... eller... det kan ha vært idag, eller det kan ha vært i går... jeg slet litt med å sove inatt, og derfor var morgenen ganske tussete. Ihvertfall så gikk det plutselig opp for meg at... "fy sheize. Ikke bare bor jeg alene i en by jeg såvidt har vært innom før. Ikke bare bor jeg i min egen hybel, med eget ansvar til å betale regninger, holde meg selv fôra. Ikke bare har jeg forlatt absolutt alt jeg hadde av venner (Untatt Johanne da, selvsagt) for et nytt sted. Jeg bor også i Norges tredje største by... og det føles herlig!" Så smilte jeg litt for meg selv over den tanken at jeg overhode ikke har noe imot dette. Det er selvsagt rart at foreldrene bor langt langt unna, og at det er helt opp til meg selv å finne nye venner, men likevel så sier hele kroppen min ifra om at det var på tide jeg fant mitt eget krypinn et stykke unna, så jeg alene kunne lage meg et slags nytt grunnlag.
Ikke tro at dette er noe imot noe tilbake i Tønsberg altså, men det er på en måte min selv-ansvarsfølelse som har slått ut, og selv om det er rotete som et sykt helsike her, og jeg ikke har spist varm mat på en stund... så funker det... og dette er bare begynnelsen.

Til andre nyheter, jeg har søkt Student-TV, Kulturutvalget, Lørdagskomiteen og Klubbstyret. Svaret om jeg kommer inn på noe av det burde være rett rundt hjørnet... sånn omtrent torsdag eller fredag, regner jeg med... Jeg satser mest på Student-TV, da jeg kan få litt erfaring innenfor produsering og regissering av TV... de har egen fiksjonsavdeling der! FIKSJON!! JEG ELSKER DET! Så igjen... kryss fingrene for meg

Ooh! Oppdatering to... jeg har fått meg jobb! og endelig har det blitt en litt kul og alternativ jobb... Jobben min går rett og slett ut på å oversette filmtekster fra engelsk til norsk for norsk dvd-utgivelse...
Jeg aner ikke hvordan prosessen fungerer helt enda, men det lover bra så langt!

Så inntil videre! takk for meg... jeg kommer med flere oppdateringer, men sleng gjerne med litt kommentarer så jeg ser at noen faktisk leser dette her!

Student-TV

Jeg har vært på intervju idag, om å få være med på Student-TV crewet... jeg vet ikke hvor gode sjansene mine er til å være med... men jeg håper... jeg håper!

Daniel - En sellout

Ja dere... jeg er en sellout...
noen som leser fast her kommer nok til å tenke "Flate Daniel, dette er for dumt" mens andre sier "wehey! Stå på"

Men jeg har, uten at dette er noe man skal skryte av, min historisk første skikkelige fylleangst idag. I går ble jeg med Johanne og Ole Jørgen på Samfundet, og fikk gjestepass på studenthybelen dems. Der var det høy og lav flaskeføring, og jeg fikk en god del innabords.
Jeg gjorde et par teite ting, som å gå rundt og generelt være plagsom og å irritere ukjente folk, og å vise sesongkortet mitt til nattbussjåføren (samtidig som jeg hadde femtilappen i hånda)
Så idag har jeg finni ut at jeg skal ta det ganske rolig, selv om jeg nok drar ut med faddergruppa mi, til Samfundet... som forresten er en grisesjtilig studentdrevet klubb, fylt med en haug utesteder og faktisk et bibliotek, i tillegg til en storsal hvor kjente artister spiller, åndelige diskusjoner holdes, og folk får utspill for sine kulturelle behov.

Så beklager... jeg er en sellout... men jeg er fortsatt veldig grei da!

Ooh, og en annet nyhet, i min helhjertlige angst over at hele verden hater meg nå, idet alkoholen sakte finner sin vei til urinblæra mi, har jeg faktisk bestemt meg for å utvikle meg selv ved å kjøpe et ganske sjtilig kamera.
Ta en titt på http://shop.lomography.com/lca+/
Jepp, det ser gammelt ut, og det er analogt... men sjekk bildene a!

Så det blir forhåpentligvis en morsom liten tilleggssyssel.

En Dedikasjon!

Dette er en dedikasjon til Kristina... som er en

Rett og slett fordi hun ikke bare, i flere måneder, har fått fram Osrælg Productions gode ord og rykte gjennom å linke til sanger og videoer, men også fordi hun reklamerer litt for min egen blog!
Hennes blogg/side er omtrent tusen ganger bedre enn min, og fortjener derfor skikkelig hederlig omtale!
stikk på http://www.kindred-spirits.moo.no/ og nyt!

Daniel getting jiggy with it!

Jeg var på byen i går! Igjen!
Noen klagde på meg forrige gang, jeg vil ikke nevne navn fordi Thomas kunne bli flau... men sånn er studenttiden, man må forvente seg et par fuktige kvelder midt i hverdagen, uansett kosta ølen 19 kr for 0.30 liter, og jeg syns ikke det var så verst.
Jeg ble kjent med faddergruppa mi, en gjeng som forøvrig virker som en skikkkkkelig flott og allright gjeng, og som jeg gleder meg vannvittig til å bli bedre kjent med. Det får jeg sjansen til idag, hvor jeg skal fly ut gjennom Trondheim, muligens spise litt pizza og sånt.
jeg planlegger å ha med kameraet, så jeg kan skaffe litt fine bilder til denne bloggen.

Jeg vil også si at nå har jeg fått en fin liten reklamedings som "pryder" bloggen... den er ikke kjempefin, jeg vet... men jeg gjør alt for å få en liten bi-inntekt. så for hver person som klikker på en reklame får jeg i overkant av en krone. Hvis alle som leser bloggen min klikker på en hver (og samtidig legger igjen en bitteliten hilsen kanskje til og med), så tjener jeg fort ti kroner om dagen, som igjen er nesten 300 kroner i måneden) Hvis alle trykker ti ganger hver, så kan du jo tenke deg selv!

Uansett er det ihvertfall satt veldig pris på :)

Innredet!

Dette burde ha kommet i går, for det var faktisk da det skjedde. Jeg har nå, med stor hjelp av Johanne, innredet leiligheten min. Resultatet er at 1000 kr har flydd (pluss en liten gave fra mamma... "liten") og at leiligheten min er sinnsykt mye mer personlig.
Jeg har fått en søt liten kontorlampe, en søt liten vindusplante, en stor, men søt plante oppå kontorhylla og et veldig fint skogsbilde... men kronen på verket er nok det sinnsyke lerretbilde av Audrey Hepburn som jeg har stående over senga. Gaaanske kult, spør du nå meg... og jeg føler meg ganske stilfull, egentlig.

Idag var immatrikuleringa! Det skjedde ikke så mye spennende egentlig, taler og slikt, så fikk jeg møte faddergruppa mi, og vi prata og sosialiserte... som vanlig i sosiale sammenhenger hvor jeg ikke kjenner noen er jeg græla treig... men jeg kom meg etter hvert.

Forresten... været her er ganske sykt.... fra blå himmel til regn til blå himmel til regn til blå himmel igjen... man skulle tro det (været altså) var bi-polar.

Daniels Night Out

I går fikk jeg smake litt av stemninga av Trondheim. Mesteparten av dagen satt jeg hjemme... det kan ha noe med at jeg sto opp nesten halv tre (utslitt etter togturen og døgninga døgnet før) men også litt med at jeg egentlig ikke kjenner så mange her borte enda, og i tillegg er buss gaaanske så dyrt.



Etterhvert ble det litt kjedelig å bare sitte og kope, så jeg bestemte meg for å stikke på butikken og kjøpe litt survivalstuff når det kommer til kjøkkenveien. Dermed kjøpte jeg:

• En 3 liters kjele


• En middels stor stekepanne


• En kokkekniv


• Et bestikksett


• Et sett med seks (longdrink) glass


• En pastarøre


• En vanlig stekespade (I plastikk)

(Kan du, kjære leser, finne noe som mangler?)

Så møtte jeg noen bekjente fra Trialeir. Ikke tilfeldig altså, jeg visste at de var i området, og de visste jeg var i området, og vi hadde bestemt oss for å møttes for å ta en tur i Violence Studentby. (Voll Studentby altså, hvis du er skikkelig åndssvak). Vi satt litt her og prata, og gikk etterhvert over til Marte, en jeg kjenner fra litt diverse stæsh, som LIV-kurs, Trialeir oooog gjennom andre.

Så lagde jeg mat! Det var litt kult, jeg sto på fellesarealet og stekte opp bacon og pølser, og følte meg som en skikkelig premiecheff... maten ble ikke grusomt verst den heller... men det ble altfor mye! 1/3 ligger igjen i kjøleskapet og skal brukes som kald, men gyldig, mat idag.

Men, så til poenget... Jeg dro til byen! Ikke bare dro jeg til byen... jeg dro PÅ byen

En kjapp gåtur fra Samfundet stabla jeg meg inn på Den Gode Nabo, hvor jeg skulle møte Johanne og hennes kjæreste Ole Jørgen. De satt allerede ute på en flytebrygge med utsikt til Nidarosdomen. (Det er forresten en helt sinnsykt flott elverekke, med en fin sti rett ved... tror jeg må ta noen sene gåturer i fylla der jeg altså... det var utrolig rolig og trygt og vakkert... (nå høres jeg litt ut som Ari Behn))

Hendelsesforløpet videre var ikke noe unikt... Det var prat om høyt og lavt... sverging om evig troskap og livslange vennskapsbånd (noe som er ganske koselig), prat om filmer, øl, fotballag, osv.
Jeg drakk til sammen 4 øl... så vidt jeg vet, og en vodkadrink... og svei effektivt av 300 kr... femti ekstra hvis du regner med nattbussen hjem.

På vei hjem skjedde det derimot noe sykt. Jeg kommer inn på en seven-eleven for å kjøpe meg en donut, og stiller meg i kø. Bak meg står det to stykker. En dame på et sted mellom 30 og 40, og en gutt, kanskje et par år eldre enn meg, som tilfeldig står og prater sammen. Han er nok ganske full, hun har kanskje tatt et par drinker eller øl. Han spør om hun er på vei til byen, og hun sier hun er på vei fra byen og at festelivet var slutt for henne for en del år siden, jeg kobler litt ut av samtalen, men når jeg kommer på igjen, har en andre dame joina samtalen. (Jeg tror det var henne, men husker ikke helt) Hun sier at denne gutten ikke akkurat er svigermors drøm... heller svigermors våte drøm, og at hun heller så for seg HAN der som en svigermors drøm. Jeg kjenner en mental pekefinger peke mot meg, snur meg, og ganske så riktig. Her står en helt tilfeldig dame og mener jeg virker som en svigermors drøm... jeg takker, smiler og går.
Du verden...

Deretter går vi denne elvesrekninga tilbake, kræsjer hos Johanne et par timer mens jeg venter på nattbussen, og lar tiden gå ved å drikke whisky (blant de tre glassene jeg tok var det søren meg en tolv år gammel whisky... smaksløkene mine har dårlig samvittighet enda) og å spille Buzz.

Klokka tre er jeg forsynt og løper bort til nattbussen som stopper omtrent 3 minutter unna leilighet. O' lykke! Jeg legger meg og sovner, mens jeg kjenner rommet svirre i sirkler rundt meg.

Og dette har på en måte blitt en ny virkelighet... det er snålt ass!

De Trondheim De Grande!

Jepp, nå har jeg da kommet meg någenlunde ordentlig igang. klokken 15.55 vred jeg nøkkelen om og åpnet herved mitt nye hjem, men før den tid var det en lang togtur som bestod av en god mengde soving. Etter å ha hengt her omtrent ti minutter, stakk jeg ned sammen med Johanne, som var mer enn villig til å leke mamma med å finne de tingene hun mente jeg trengte. (Man kan kanskje anklage meg for å være ironisk nå... men det er jeg ikke, hun var kjempestor hjelp) Dessverre ble det ingen Ikeatur, men det blir det! Etter dette fløy vi til leiligheten til Johanne, jeg ble budt på middag og vi så Brick, tjihi. Og så (dette begynner bli oppramsing) Mord og mysterier.
Så var det litt Buzz-spilling med Johanne og hennes kjæreste Ole Jørgen, og etter det tok jeg med meg mitt lånte sengestæsh, dyne og pute, og tok Dragvoll bussen hit...


Du verden så rart det er å bo alene...

Forventninger

Ja... jeg skriver ikke så ofte inni her... jeg vet det, det er teit og synd, men sånn har det blitt.

Hvis du har fulgt smågodt med, så vet du at jeg har kommet inn på Filmvitenskap på NTNU i Trondheim. (Gamle drømmer may yet to be real) Vel, om ikke lenge har dagen kommet. Dagen da jeg offisielt forlater reiret og drar ut for å se meg rundt i verden... en handling som tilsvarer å pakke et par dagers matrasjon inn i et skjerf og ta det på ryggen, bare at dette skjerfet er byttet ut med en stor bag, og i tillegg en billast med ting som data, tv og Xbox.

Fredag den 10, klokken 06.01 reiser toget mitt fra Tønsberg, og omtrent klokka ti på 3 har jeg ankommet Nidaros. Det er da et faktum at venner og bekjente jeg har kjent for lenge siden, og nesten akkurat har rukket å treffe vil, ihvertfall i midlertidig grad, tilhøre fortiden, istedetfor den nuentlige nåtid, som de alltid har gjort.

Jeg bygger opp et liv fra scratch, nærmest. En ny utdanning som har lite med tidligere utdanning, egen leilighet, egen økonomi, og med hederlige untak nesten helt nye venner... ganske så sykt.

Så hva skal jeg føle? I høyeste grad føler jeg meg grusomt spent... jeg mener... gå og legg deg førsteklasse videregående... om det var merkelig å danne seg nytt klassegrunnlag, så er det søren meg rart å måtte danne seg helt nye gulv å stå på. Jeg kan dog ikke føle annet enn litt vemodighet også... de siste månedene har jeg på en måte utviklet nye vennskap med folk jeg følger meg skikkelig vel med, men nå er det ingen sjanse at jeg liksom kan få enda en vennegjeng, for nå drar jeg jo. Forhåpentligvis kan MSN, du kjære velsignede verktøy, være en god støtte i å holde kontakten med folk.

Forhåpentligvis hjelper denne omveltning i tilværelsen meg til å skrive innpå her mer... og kanskje i større grad inkludere bilder, og sånne flotte greier alle andres blogger ser ut til å ha. Men den som lever for se!

Inntil da! Cheerio, gamle og nyfunne venner! Takk for alt for denne gangen, og er jeg helt sinnsykt heldig, så kanskje får vi en nyvunnen kontakt en gang i tiden!

Igjen... den som lever for se!

*Daniel logs off*

Roskilde. Det spennende eventyret, del 1

Dette blir den første av et ukjent antall deler om mitt andre møte med Roskilde.

Jeg har dessverre hatt meg et par coktailer og det begynner å bli sent, men jeg skal prøve å oppsummere.

Reisen vår begynte ganske turbulent. Siden jeg alt skulle opp klokka fem, bestemte jeg meg for å sløyfe nattesøvnen, og konse mer på dataspilling, pakking og litt pizza. Da Thomas kom klokka fem, trodde jeg at jeg var klar, men det skulle vise seg at jeg måtte tre ganger inn i huset igjen for å hente sovepose, mobiltelefon (som viste seg å være i bilen allikevel) og til slutt, og det aller viktigste, billetten inn til stedet. (som jeg kom på ved et slump når Anders spurte meg om den, omtrent etter tjue minutters kjøring)

Selve bilturen var ganske lang og uinteressant. Vi møtte opp ca 14 timer før vi kunne komme inn, og brukte tiden nyttig. Jeg og Anders satt oss utenfor bilen med øl og pratet, mens Thomas og Birgitte la seg. Etter en stund møtte vi noen som vi satt og hang med, drakk øl og ble ganske groggy. Deretter ble vi overtalt til å få tak i båndene våres, noe som tok 2 timer i pressende kø for å få tak i. Etter det gikk jeg tilbake til bilen og la meg til å sove.

Denne dagen var litt stressendes, siden vi måtte bære alt av stæsh inn i leiren vår, men mest av alt har vi slappa av og hengt rundt i teltet. Det har vært truende vær mye av dagen, men det ble heldigvis med to korte regnskurer.

Vi har nå drukket noen cocktailer, og jeg har, av en eller annen grunn som er litt udefinerbar kjøpt meg et blåsepiano jeg kan løpe rundt og leke meg... ganske spesielt, eller hva?

Jeg lover ingenting, men jeg håper jeg kan holde dere (i en viss grad) oppdatert med hva jeg driver med... inntil neste gang... Adieu!

Jeg tok meg den frihet å lage en liten vlogg istedetfor blogg, hvor jeg tar for meg MySpace sin ondskap. la meg vite hva dere syns a dere!




ps: Det er en helt vanlig standard tobakkspipe

God kveld!

I kveld har jeg ikke tenkt å skrive så mye, bortsett fra at jeg har jobba ni timer i dag, og det har vært litt slit. Imorgen er det heldigvis bare seks timer. Også må jeg nesten legge til en ganske så søt liten sang av Mew. Nyt!

Daniel gjenfødes

!!!!ADVARSEL!!!!

Følgende skal taes med en VISS klype salt. Omtrent samme antall salt som det er i sjøen.

På grunn av relativt skittent innhold, så må jeg sette en aldersgrense på 16 år på dette blogginnlegget... hvis du er under 16 år vil jeg ha skriftlig tillatelse fra foresatte før du får lov å fortsette... hvis du velger å ignorere denne advarselen så gjør du det på eget ansvar!

Etter 19 år på denne planeten har jeg registrert at det finnes tre typer gutter. Det finnes milliontall av jenter, men selv om variasjonen av hunkjønn er endeløse og ingen er like, faller disse tilbake på nevnte guttetyper som om det står i skrevet i den norsklovgivning.
Disse tre guttetypene er:

• Drittsekken

Vi kjenner dem alle sammen. Dette er surfe-danene og gutta i de blekhvite tennene som har biler fra far eller båter fra mor. I samme gruppe har vi gangstrene som syns det er dritkult å banke opp folk på gata og skryter av røyken de stjal fra Tante Grethe. "Øy! Se nå a" *Slå en eller annen intentanende fyr som bare går forbi. Alle ler* "høhøhø... så du det eller?"
En ting har slått meg med den typiske drittsekken. Drittsekken drar med seg alle damer den vil ha, og ingen ser ut til å tenke "Hmm... bør jeg være sammen med en fyr som har såpass integritet at han virkelig ikke bryr seg hvem han hamrer løs på eller hvems hus han stjeler fra". "Bør jeg være sammen med denne karen som lyver på seg en formue han ikke har og et par, tre biler han ikke eier?" To uker senere har han allerede hatt seg med bestevennina, og først da skriker jenteofferet opp mot stjernene "ÅÅÅ!!! Hvorfor finnes det ingen snille gutter der ute?"

• Den sosialt tilbakestående

På tross av navnet trenger ikke personen å være sosialt tilbakestående. Det bare virker sånn når han kommer opp mot et ellr annet hunkjønn. Da blir det stottring, stamming, og han blir tatt som en mongo fortere enn han får tid til å begynne å blø neseblod over jenta. Det er vel ingen stor overraskelse at Den sosialt tilbakestående ikke er en publikumstreffer på noen slags samling (Med mindre han liker å kaste sjakkbrikker rundt seg) og stort sett er han av kaliberet som heller henger med likesinnede Sosialt Tilbakestående på The Gathering og Dungeons & Dragons treff.

• Vennen

Åkei. Jeg har et personlig forhold til denne gruppa. "Vennen" er de typer gutter som ikke har en sjanse i havet, dårligere sjanser enn den Sosialt Tilbakestående, og MYE dårligere sjanser enn drittsekken, til å få seg kjæreste, få et kyss, få leie hånda til noen, eller noe lignende. Altså, Vennen får ingenting! Vennen ender opp som den tomhendte karen med Svartepetter. Hvorfor? Fordi han er venn.

Problemet med "Vennen" er at han er så hyggelig at med en gang han presenterer seg for et kvinnfolk, så blir han vennen hennes, og som vi alle vet, så ligger ikke jenter med vennene sine... (bare med drittsekker, men det er en sak jeg skal utbrodere. For ordens skyld skal det nevnes at gutter kan ligge med alt av hunkjønn, kjæreste, venner, lærere, vaskehjelper... you name it)

Syns du dette begynner å ligne på klaging? Vel, det kan du banne på! Jeg er en typisk Venn! og før dere eventuelt blir nervøse, så la meg forsikre dere alle om at jeg egentlig trives ganske godt som dette... omtrent som at folk i uland trives i deres respektive land, bortsett fra at de godt kunne tenke seg en smule mer likhet, omtrent der ligger jeg. For der hvor alle andre rundt meg ser ut til å spikre seg en ny dame for hver helg som går, står jeg fortsatt mer urørt enn hjernedelen som styrer evnen til empati hos Gerd Liv-Valla, og evnen til å gi et direkte svar hos Stoltenberg. mer ubesudlet enn monkers edle deler og innehaver av mindre seksuell erfaring enn Jomfru Maria... altså ville jeg ikke visst hva jeg gjorde om jeg så hadde en ABC bok og trinn-for-trinn lydbok... og... hør... der er lyden av toget som går!! FILLERN!

Husker dere jenta jeg nevnte som skrek opp mot stjernene etter en hyggelig gutt? Vel! Jeg var der... jeg gikk bort og spurte hvordan det gikk og fikk "Hold kjefta" tilbake. So much for being nice.

Før har mine samtaler stort sett fortonet seg sånn

"Heisann! Daniel heter jeg"

"Hei! (La oss for denne eksempelsamtalens skyld anta at jenta heter....... Gunnhild) Jeg heter Gunnhild"

"Heisann! Så? Hva driver du med? (slenge inn en vits)"

"(Fortelle hva hun driver med, prate litt rundt det)"

"Aha! Er det spennende?"

(Mer prat om litt av hvert, litt latter og morsomheter, enigheter og uenigheter, diskutere litt politikk og slikt)

SÅ! La oss si at jeg etter en stund får sansen for denne Gunnhild... selv om jeg aldri i livet kunne se for meg å være forelska i en som heter Gunnhild. Allerede litt plaget av dårlig selvtillit i forhold til sånne ting, så bestemmer jeg meg for at jeg ihvertfall kan si ifra på en e-mail at jeg syns Gunnhild er en grepa dame. Jeg vet hva dere tenker... så mongo at han sender en e-mail. Men tro meg, jeg har en viss evne til å gjøre e-mailer akkurat så personlige som de trenger å være. Hva slags svar får jeg tilbake?

"Jeg vil bare være venner"

Neeei? vil du?

Så hva må gjøres? Må jeg bli en drittsekk, stappe en flaske vaselin i håret og lære meg å banne annenhversetning? helvetes faens faen? Må jeg lære meg å slenge fy-ord etter gamle damer og barn, slik at folk, og ihvertfall jenter skal syns jeg er kul? Ok!

Dermed tror jeg at det er den første samtalen som må forandres på... førsteinntrykket... for eksempel:

Daniel: "Halla!"

Gunnhild: "Heisann!"

Daniel: "Skal vi pule?"

Gunnhild: "Hæ?"

Daniel: "Skal vi pule?"

Åkai! Nå har jeg ihvertfall stadfesta at her er det ikke snakk om noe vennskap, jeg har gjort det klart at her er det bare snakk om et rent kjønnslig forhold der det eneste som skal snakke er klasking av diverse deler mot hverandre. (uff... det var et stygt sanselig inntrykk, jeg er fullstendig klar over det, men husk... aldersgrense!), dermed unngår jeg ihvertfall "Venn" båsen... ikke på håret engang, men med en god fotballbane i differanse, og siden vi alle allerede vet at jenta faller for drittsekken, noe jeg har vist meg å være, så er min sengekos sikret for kvelden. Det kan ikke slå feil, bortsett fra at Murphy's Lov kicker inn, (Murphy's Lov sier: Alt som kan gå galt vil gå galt) og jenta er den sjeldne arten det kommer 1 av hver 10000000000000000000000000000000000000000000000 jente. Altså den jenta som faller for "Vennen". Vel, jeg er jo en drittsekk... føkk henne, gå løs på neste "Biff". Eventuelt avslutte med "Du ekke så jævla deilig skal jeg si deg" på en måte som bare drittsekker kan si det på.

Fra nå av er det altså på tide at deres (tidligere) ydmyke nerd entreer sin lille men romslige pupp og ikke kommer ut før han er en skikkelig drittsekk av kaliber, som stjeler, raner, spytter og gliser med så breie smil at det får kjeften til Otto Jespersen til å se liten ut. Noen vil kanskje savne den hyggelige smålubne karen med et smil om munnen, men alle vil nok flokke seg rundt den nye drittsekkete Danielen som sultne hyener om et nydødt kadaver.

THE NEW TIME HAS COME

R.I.P Gamle snille nerdedaniel

W.T.T.W (Welcome to the world) Nye slemme drittdaniel

Og plutselig har jeg en plan!

Og plutselig har jeg sendt en søknad til NTNU for å starte et årsstudie i innføring i psykologi... sånn kan det gå.
Trondheim, here i come?

Jøndalen

Det er ikke så mye å si om Jøndalen... bortsett fra at etter en uke med det så er det ingenting som er helt det samme.
Jeg savner Jøndalen, og jeg savner alle dere utrolige godtfolk!

Trondheim/Trondhjem

Jepp! Jeg er i Trondheim. Siden fredag har jeg bodd i Johanne sin sykt sentrale leilighet i Trondheim by. I helga var det Johanne, Stine, Håkon, Ida, Silje og meg som bodde her, og det er fabelaktig hvor godt man kan tilpasse plassen i en leilighet som egentlig er ment for en eller to, til nød tre.

Jeg prøver å komme på hva som er gjort i løpet av uka, det er ikke kjempelett. Den første kvelden dro vi først på studentenes stampub "Den gode nabo" og koste oss med litt øl. Deretter bar det ut på Samfunnet. Studentenes store samlested, med enda mer øl. Vi kom hjem til leiligheten, og jeg, som det murmeldyret jeg er, slokna totalt på sofaen og hadde en helt fantastisk god natt.

Dagen etter var det bursdagsfeiring, så vi gikk til Trondheim by for å kjøpe mat, stæsh og slikt. På denne tiden benyttet jeg anledningen til å kjøpe noe jeg hadde hatt lyst på kjempelenge. En hatt! og det fikk jeg. Drømmehatten, nesten også. En blanding av mafia og detektiv, autentisk fra 40-tallet ble min i bytte mot 500 raske. Et knallkjøp, spør du meg.

Bursdagen gikk som den skulle, bortsett fra at den kanskje var en smule rolig. På et eller annet tidspunkt ble halvparten sittende på kjøkkenet, mens et par uheldige, (meg inkludert) ble sittende og småsove i stua.

Deretter var det gårsdagen, hvor mange frafalt til sine respektive hjemsteder da helgen var over og studier og arbeid måtte ta opp plass igjen. Den kvelden var det bare jeg og Johanne som lagde hjemmelaga pizza mens vi så på Mickey Blue Eyes og drakk litt gin mens vi hadde filosofiske samtaler.

Idag har det vært veldig rolig og jeg har ikke vært noe særlig utenfor døren, jeg har sett Kiss Kiss, Bang Bang med kommentatorstemmene sammen med Johanne, og hun har flydd litt fram og tilbake mellom studier og møter og stæsh. Nå sitter jeg her med den dødskule hatten min og føler meg nesten enda kulere. Hva som skjer videre får sees, men vi drar ihvertfall hjem på onsdag. Vi sees!

La oss finne noen grunner! (haha! se på Gunnar, så rare ører han har)

Hei alle sammen! Jeg skal klage og kjefte litt igjen... det er noe jeg syntes er helt fantastisk teit.
Et stort problem på skolen, som sikkert alle vet, er dette med "mobbing". Mobbing er et relativt vagt tema, men det innbefater at en person blir rutinemessig trakkasert av en eller flere folk. Den største måten å definere mobbing på, er at en person som har et mye større maktforhold til noen gjentagelig plager dem.
Dette er noe som går veldig mye ut på stakkars håpefulle barn og unge, det sliter på karakterene, det utløser depresjoner og i sjeldne tilfeller går det så langt til selvmordstanker (og selvmord)
På skoletrinnet er det vanligst at mobbing starter på ungdomskolen (selv om barneskolemobbing også blir gradvis mer vanlig ettersom barna blir eldre).
Vi blir så fortalt at mobbing avtar gradvis etter ungdomskolen, og at mennesker "modnes" etterhvert.
Skal jeg si dere noe?
TOTAL FAKKINGS BULLSHIT!
Jepp, nettopp det skal jeg si dere.
Hvis dette er sant, hvordan kan man da forklare at lederen i den organisasjonen som skal sørge for at norske menn og kvinner i arbeidslivet blir tatt godt vare på selv bli anklaga for å ha trakkasert og mobbet mennesker rundt seg... wow... det er jo kjempeflott.
ifølge denne Dagbladet Artikkelen sier professor i atferdsforskning, Erling Roland at "Mobbing på norske arbeisplasser er like vanlig som mobbing blant elever på skolen", noe som betyr at det vi i barne- og ungdomstrinnet kan bortforklare som identitetssøken, hormonproblemer og barnslige streker plutselig har strukket seg til langt over 40 år... prøver noen å fortelle meg at 40 år gamle flintskalla menn med mercedeser og sigarer fortsatt ser etter sin identitet, samtidig som hormonene raser og tiss-bæsj-promp-alderen fortsatt sitter inne? Jeg håper ikke det, for det hadde nesten blitt for patetisk.

I 2002 (tror jeg) undertegnet Bondevik det han kalte "Manifest mot mobbing", hvor han kom med den helt utrolig modige påstanden at innen et par år skulle mobbing være slutt på skolen... ikke bare redusert, eller tatt tak i... men SLUTT! FINITO! FIN! OVER! Vel, gratulerer, kjære Bondevik... du har sannelig satt dine mål. Ikke bare løper ungdommer rundt og rakker ned på hverandre med alt de har av sintord og fornærmelser. Nå gjør ansatte, sjefer og oversjefer det samme...

Jeg har lyst å si litt om min egen erfaring om mobbing. Jeg har vært så heldig at jeg har sluppet det meste, (tross av mitt snåle utseende, outsider-tendenser og lite vilje til å røyke/drikke/PAAAARTAAAY), jeg husker enkelte situasjoner på barneskolen og ungdomskolen, men ingenting veldig alvorlig (med mindre jeg har helt fortrengt det da)
Derimot vet jeg at det var der... hele tiden. Det var alltid noen som var litt større og sterkere og tøffere, og dette visste de... veldig godt, og jeg tror nok stakkars uheldige sjeler, mye mer uheldige enn meg, har fått føle disse menneskenes "vrede".

Vi ble fortalt at det var null-toleranse for mobbing, at vi skulle si ifra så fort vi kunne og at mobbing gikk over rundt videregående alder. Vel, som jeg har opplevd fra andre, så blir ikke mobbing tatt på alvor, de som sier ifra blir sett på som sladrehanker, og folk går rundt og mobber hverandre langt opp i pensjonsalder. Hvordan forventer egentlig den norske befolkning at barna skal slutte å plage hverandre, holde hverandre i hendene og synge sanger, når de selv slenger dritt til hverandre som om det ikke var noen neste søndag?

Titellen på dette blogginnlegget er "la oss finne noen grunner". Beklager... jeg kan ikke finne noen grunner. I det fantastiske landet Norge, som har rent vann, moderat forurensning, god økonomi og lang levealder, så burde ikke det være et problem at folk ikke klarer å leve sammen, men det er det altså, og i deres ydmyke bloggskrivers ærlige mening er det sannelig på tide at vi skjerper oss, alle sammen!

Avsindig horisontal ekstremsport og stresset for å unngå det

Vel... dagens blogg handler om noe jeg vil kalle "horisontal ekstremsport" også kjent som å kjøre moped i hardt snøføre. Dette er en sport jeg ikke vil anbefale en eneste levende sjel fordi det er mer livsfarlig enn å hoppe i fallskjerm, og sikkert har en mye høyere dødsprosent.
La meg forlare:

Trøbbelet startet denne torsdagen, da jeg kjørte moped til en barnehage i Revetal, hvor jeg skulle jobbe for Adecco. Når jeg kom fram og hadde vært der litt begynte det å snø såvidt. Etter omtrent to minutter var bakken heldekt og snøen bare fortsatte å lave ned. Når jeg, etter seks og en halv times arbeidsdag, skulle dra hjem, var det mer eller mindre grusomt glatt på veien. Men hjem skulle jeg! Jeg dro fra barnehagen i Revetal klokka fire.
Den første mila hjem var relativt skummel, siden revetal sentrum var dekket av snø... dette innebærer at bremsene mine er totalt ubrukelige, og at mopeden egentlig når som helst plutselig kan gli ut av veien. (Beina nedi bakken var et must hele turen.) Den første mila gikk relativt greit... det var skummelt, og biler kjørte forbi meg hele tiden. Når jeg kom til Gilde omtrent, gikk den første store tingen galt. Mopeden min fikk ikke tak i veien og jeg ble nådeløst nødt til å slippe gassen og stoppe i veien, mens frustrerte bilister kjørte forbi meg. Jeg klarte overhode ikke å få tak der jeg sto, så jeg måtte dytte mopeden min omtrent hundre meter, til jeg kom til en liten veilomme hvor jeg kunne prøve å starte mopeden min igjen. Dette gikk heldigvis bra.

Etter noen kilometer, og et par sinnsykt ekle bakker... som Eikbakken ned. Kom jeg til Bassbergbakken (rett ved klokkeråsen skole) Her begynte problemene igjen, for her ville ikke hjulet feste seg, uansett hvor hardt jeg prøvde. Det ble til at jeg måtte dytte mopeden min i et par kilometer (og et par bakker), fram til jeg kom til Kiwi. Jeg tok en pause, stakk innom butikken og handlet litt, og deretter prøvde jeg å få fart på mopeden igjen, uten hell... bakhjulet festa seg ikke, og hele mopeden min retta seg mot veikanten. Heldigvis, rett etter utkjøringa fra plantasjen, fant jeg et sted hvor hjulet festa seg og jeg kunne, med et stort gledens sukk, låse opp og dra av meg de kliss våte klærne mine. Når jeg kom inn var klokka syv.

Deretter var et problem løst, men et til hadde oppstått... hvordan skulle jeg komme meg til Brekkeåsen dagen etter? Et raskt bussøk viste at ingen buss gikk til Brekkeåsen (der jeg skulle) og jeg ringte til min Adecco kontaktperson, og vi prøvde å finne en løsning. Hun skulle finne en stedfortreder, mens jeg skulle prøve å finne en bussrute.

I rundt ellevetiden fant vi ut at hun ikke fikk noen andre opp dit, og at jeg måtte komme meg dit for enhver pris. Jeg skulle ringe VKT når det åpna dagen etter.
Dagen etter sto jeg opp 06.40 for å være klar og ferdigdusjet og "ready-to-go" klokka syv. Jeg ringte og fikk vite en ganske god rute til dit jeg skulle, bortsett fra det problemet at den bussen faktisk gikk fra byen klokka 07.30. Det var det en halvtime til, og bussen min fra huset mitt gikk ikke før 07.15. Katastrofen var et faktum, men det ville ikke hjulpet meg å bli hjemme, så jeg hoppet ut av døra og løp til bussen, som jeg tok til byen. (På bussen møtte jeg flere folk fra kuffen, det var veldig koselig)

Når jeg kom fram, løp jeg til VKT's ruteopplysning for å finne en alternativ rute. Jeg fikk vite at skolebussen til Re Videregående skulle gjennom Revetal og planla derfor å komme meg dit, for deretter å prøve å få noen til å hente meg. Dette slo feil da det viste seg at bussen ikke stoppa i Revetal, men fem-seks kilometer unna. Jeg løp tilbake og fikk denne gangen vite at Timeekspressen kunne ta meg til Svinevold. Svinevold ligger omtrent to kilometer unna barnehagen jeg skulle til, og dermed er jeg nærmere enn jeg noengang kunne håpet. Jeg tok timeekspressen, og på veien ringte jeg barnehagen for å potensielt få skyss. Skyss var ikke mulig, så jeg måtte gå opp. Selv om det tok litt tid, og var litt slitsomt, var jeg omsider kommet fram, og kunne begynne å jobbe.

(Det ligger til historien at jeg fikk skyss tilbake til Tønsberg sentrum etter fullført arbeidsdag)

Helsikes vær!

Det nye systemet, den nye motivasjonen

Data transferring... please wait!

Det er omtrent det som står på dataen min for tiden. Jeg driver å flytter ting over fra min hyggelige data til min praktiske MyBook som jeg fikk til jul. Etter at dette arbeidet er ferdig skal jeg slette alt som er på dataen og installere XP på nytt. Resultatet? En flunkende "ny" data som kan og skal brukes til mye videostæsh (som forhåpentligvis, med litt hjelp fra youtube skal flyttes hit)


For det andre har jeg fått tent litt motivasjon i meg, og har planer om å trene bort litt flesk på treningsstudio som jeg og fattern skal skrive oss opp. Selv om treningsstudiosystem er noe vannvittig teite greier, så syns jeg det er ganske greit egentlig. Forhåpentligvis bringer dette mange fine helsefremmende resultater, blant annet økende arbeidslyst, bedre kosthold og økende interesse fra det motsatte kjønn... oh well, one can only jope!
Inntil videre må dere ha det flott, trofaste lesere!

Et lite kved om dette med korrupte barnesinn!

Mine damer og herrer. Deres bloggvert Daniel har nettopp funnet ut hvorfor barn korruptes. Og vit dette... det er IKKE på grunn av forferdelige filmer eller dataspill... dette er noe mye mer dystert og skummelt: nemlig barneleker!

Her forleden jobbet jeg på en barnehage i sammenheng med Adecco (et vikarbyrå) og jeg kom over en haug med barn som lekte "Alle mine duer kom frem". For dere der ute som har levd under en stein et par hundre år, her er en kjapp forklaring:

En hel haug barn står på en side. I midten er det en rev, og på den andre siden står duemor.
Duemor roper "Alle mine duer, kom hjem"
Duebarna roper "Vi tør ikke, for reven tar oss"
Duemor roper "Kom allikevel"
og barna løper, og reven tar noen av dem. Den som reven tar blir da rever i neste runde.
For det første er leken nesten helt poengløs, for man vet at alle de stakkars små duene vil bli revet i filler "bare på lek" før leken er ferdig. For det andre er det en ting jeg har avslørt. Duemor lider av den såkalte "Münchausen by proxy" syndromet. Altså en personlighetsforstyrrelse når en voksen person bevisst volder skade til et ungt barn (eller på seg selv) for selv å få oppmerksomhet.
Altså har vi allerede en lek, som for våre barn som er lettpåvirkelige og har latent vold innfødt, ikke kan være annet enn ren bensin for ilden.
En annen lek som ikke oppfordrer til annet enn skade og elendighet er denne her "Sorte gryte" leken... du vet... den der som går omtrent "dumdumdumdumdumdum... skal i den sorte gryte", hvor to i barnehagepersonellet slår ring rundt en stakkars liten en, som allerede har rukket å bli passe forstyrra av Dueleken. Tenk å fantasere seg noe sånt som at man skal kokes i en sort gryte. Kanskje man ikke skjønner alvoret der... men det kommer.

En natt hadde jeg sett en småskummel film på tv, jeg ble ikke direkte livredd, men du vet... en sånn følelse man har av å se skumle filmer (som ikke har noe med hverken gryter eller koking av mennesker å gjøre, forøvrig). Jeg drømte at jeg lå i en svart kokende gryte, mens mine barnehagetanter og onkler løper rundt meg i en indianerdans, mens de kvesser de skarpe tennene sine med tåneglene mine. Jeg våkna opp og løp inn til mamma, og gråt og gråt og var så lei meg.
Mamma trøster meg. Det er god trøst til hun sier "Jeg tenker vi slutter å se sånne skumle filmer, jeg"
Hva?
HVA??
Vattaføkk?
Jeg drømte da ikke om et fakkings småskummelt spøkelse som innimellom sier "bø!" til folk på en T-Bane. Jeg drømte at barnehagepersonalet kokte meg i en svær svart gryte... Men ser min mor logikken? Nei, selvsagt ikke... hun klarer ikke å koble det lenger bakover enn nærmeste skumle film.
Jeg ser en skummel film om et skjelett med fire bein... jeg våkner opp med mareritt og løper inn til mamma igjen... mamma sier "Ja, der ser du... du tåler ikke sånne skumle filmer"
HVA?? Jeg drømte da ikke om noe fakkings skummelt skjelett med fire bein... jeg drømte at jeg sto på en side av en fotballbane med femti voldteksmenn med en forkjærlighet for unge gutter i midten, samtidig som du står på den andre siden og roper "Alle min småbarn kom hjem!"
"Jeg tør ikke... for voldtektsmennene tar meg!"
"Kom allikevel!"
Underbevisstheten hadde heldigvis vett nok til å våkne opp før drømmen fikk et uheldig utfall... men jeg frykter at hvis barna blir tatt av reven mange nok ganger, vil de ikke være like heldige.

Altså... la barna deres spille Grand Theft Auto... Blod and Gore Master 2000 KillXtreme Edition. La dem spille Undead Ninja Samurai Warriors from outer space (With a big nasty and goreenducing ramboknife) så mye de bare vil. Det er barnelekene som vil gjøre dem til gærne massemordere allikevel!

PS: Innenfor dette innleggets praktisitet så hadde jeg drømmene i 7-8 års alder!

Heisann 2007!

Yep. Et nytt har gått og et nytt år står for døren. Mange benytter seg av denne tiden til å mimre over året som har gått, se bare på nyhetsinnslag som har berørt oss nordmenn. Jan Werner, trippeldrap, henrettelsen av Saddam. Mye elendighet, når jeg egentlig tenker over det. Men denne bloggen skal ikke handle om elendighet... selv om det på en rar måte ble temaet.

For min del er overgangen litt spesiell. Nyttårsfesten igår var med en ansamling av det som er mine nærmeste venner. Festen var også, svært sannsynligvis, den siste gangen hvor vi er samlet på en ganske god stund. Enten er det militæret, studier eller andre grunner, men omtrent alle drar, noe jeg syns er litt trist... mye siden jeg ikke har noen årlige eventyr å gå gjennom på selv. Jeg ble kastet ut i døra fra militæret, og etter smellen med lærerhøyskolen har jeg strengt tatt ikke våget å øye meg noen utenbys muligheter helt enda.

Så hva som nå skjer videre, er jeg ikke sikker på... men jeg har lyst å legge fram noen ønsker og spådommer for året som kommer... selvsagt i en fin og ordensrik liste.

Jobb
Mest sannsynlig blir jeg med Adecco, hvis ikke noen fine deltidsjobber kommer til syne. Det hadde vært hyggelig med en eller annen administrasjonel jobb innenfor ungdomsarbeid, men både alderen min og mangel på formell utdannelse taler jo litt mot min fordel

Kjærlighet
Jeg må være ærlig og si at de siste årene har vist seg fryktelig lite fruktbare når det gjelder kjærlighet. Det er flaut for en 18 årig gutt å si det, men jeg skal trå frem i lyset og komme med det allikevel. Jeg har ikke hatt kjæreste siden sjetteklasse! Noen ville si det er patetisk, andre vil si det er berømmelig. Jeg er egentlig ganske lei av å se alle rundt meg med en sjelefrende untatt meg selv, og har derfor en dyp bønn til de høyere makter, hvem de enn måtte være, om å finne en rett en for meg. (Føler du at du er den rette? Søknadsskjema kommer)

Utdanning
Siden jeg har blitt litt skremt av utdanninga som har vært, så legger jeg det på hylla inntil videre... kanskje så sent som til 2008... men utdanning skal jeg ha! Jeg må bare finne ut hva slags.

Saksofon
Etter et par gode glass nedpå her i går, kom jeg og min venn Carl Fredrik i prat om Jazz, og at det er en fantastisk musikksjanger, og jeg ble veldig motivert. Derfor har jeg nå bestemt meg for å ta opp saksofonspillinga mi igjen, så får vi se om jeg klarer å ikke ta masse pauser denne gangen.

Amatørfilmskapning
Nå har jeg et kamera, og jeg har nesten fått et lite budsjett til utstyr til det... så nå skal det bli spennende å se hva som blir laget... om noe... jeg mangler litt inspirasjon!