So. I'm now writing my first blogpost in English. Some may find that strange, since I generally write in Norwegian. This are two reasons why I do it like this, both of which are fairly well linked.
Number 1 (The secondary reason) is that writing in Norwegian gives a fairly limited base of readers. Faithful, I will add, but limited.
Now comes reason number two:
As some may know, my book of love is about as thin as the list of religions that never harmed anyone. For the past... nine years of so, i've been single, so frankly, i've been single for all of my life (when you take into account what a relationship really is)
This might just have changed though, if only for a tinsy winsy bit: (but it's a bit more than that, luckily)
Right! So for all you Norwegians who haven't been introduced. Meet Jessica! A 19 year old girl studying films in Kentucky.
I met Jessica on Myspace (of all places) about a year ago. While we hadn't had too much contact for the past year or so, she suddenly showed up and asked who I was, I didn't remember who she was either until she mentioned her nickname, and then it came to me like an epifany.
She was the extremely cute girl that I had talked to about a year earlier! That was my first thought. Anyway, we kept talking for a month or so, maybe a little bit longer. And in that time I have decided that Jessica miiight just be the single most excellent person on this earth. (No offense to all you other people I hold in high regard. Don't be sad!)
I won't get into too much detail, and I wouldn't go as far as to call us a couple, (though the lord knows I wouldn't mind), however she knows everything I'm writing here, so dear reader, you judge for yourself.
Some may find it iffy that Daniel has to search halfway around the earth to find a girl, but I tell you now, I haven't felt this happy in a long time. I feel complete, so to speak, and it is, (and yes, I am directly adressing you now Jessica, and hoping that you're reading) all because of you!:)
So. I will update my blog on english from now on, and give all you readers a little update on how things go, and also so that Jessica can be sure that I don't give out any false information! (I don't lie!)
And Jessica. You're a sweetheart!:) I hope you don't mind I tell whomever is interested. I don't have that many readers anyway :P
lørdag 27. september 2008
torsdag 21. august 2008
Nytt kamera!
Hurra! Jeg har fått nytt kamera.
Det er et Sony EOS450, og er visst et av de bedre speilrefleks(!!!)kameraene ute nå. Hvem bryr seg om hvordan bildene blir, så lenge man får den flotte lukkerlyden (Av en eller annen grunn er det en av de mest behagelige lydene som finnes)
Kameraet ser omtrent slik ut:
Ganske fint altså! Regn med massemassemasse bilder framover (så fort jeg lærer meg å bruke det, selvsagt!)
Det er et Sony EOS450, og er visst et av de bedre speilrefleks(!!!)kameraene ute nå. Hvem bryr seg om hvordan bildene blir, så lenge man får den flotte lukkerlyden (Av en eller annen grunn er det en av de mest behagelige lydene som finnes)
Kameraet ser omtrent slik ut:
Ganske fint altså! Regn med massemassemasse bilder framover (så fort jeg lærer meg å bruke det, selvsagt!)
torsdag 31. juli 2008
søndag 27. juli 2008
En varm sommerdag i Trondheim
Nå sitter jeg ute på verandaen (Jeg har en veranda, jeg skal forklare videre nedover) og nyter siste bit av sola på denne siden av huset (også videre nedover) Det er rett og slett uforsvarlig å sitte inne nå, for det er så sinnsykt varmt!
Et par oppdateringer er kanskje greit å få på plass:
Nr. 1: Jeg har flytta! Jeg er offisielt ikke en del av Voll Studentbys faste inventar lenger, men har flytta inn i en leilighet-transformed enebolig, hvor jeg skal dele halvparten av huset med seks andre. SEKS andre. Jeg betaler (inntil videre ihvertfall) 3000 i måneden, inkludert strøm, kabel, internett, bar og jakuzi, men samtidig må jeg også bo på rom sammen med en gentlemann med navn Per.
Nr. 2: Jeg har kanskje sikra meg jobb. Det er litt kult, og hvis alt går bra, så blir jeg en tjenestemann for Siba, hvor jeg kommer til å sitte i kasse og/eller selge elektronikk og hvitevarer. Jeg tror aldri jeg har vært så hypp på en jobb før. Så jeg håper! Jeg håper!
Nr. 3: Jeg er på twitter! Legg meg til på www.twitter.com/gnomheim. Små raske oppdateringer der, forhåpentligvis!
Vel. Det var alt for denne gang. Ciao out!
Et par oppdateringer er kanskje greit å få på plass:
Nr. 1: Jeg har flytta! Jeg er offisielt ikke en del av Voll Studentbys faste inventar lenger, men har flytta inn i en leilighet-transformed enebolig, hvor jeg skal dele halvparten av huset med seks andre. SEKS andre. Jeg betaler (inntil videre ihvertfall) 3000 i måneden, inkludert strøm, kabel, internett, bar og jakuzi, men samtidig må jeg også bo på rom sammen med en gentlemann med navn Per.
Nr. 2: Jeg har kanskje sikra meg jobb. Det er litt kult, og hvis alt går bra, så blir jeg en tjenestemann for Siba, hvor jeg kommer til å sitte i kasse og/eller selge elektronikk og hvitevarer. Jeg tror aldri jeg har vært så hypp på en jobb før. Så jeg håper! Jeg håper!
Nr. 3: Jeg er på twitter! Legg meg til på www.twitter.com/gnomheim. Små raske oppdateringer der, forhåpentligvis!
Vel. Det var alt for denne gang. Ciao out!
mandag 23. juni 2008
De dagene...
Noen gang opplevd at alt går dritt på en dag?
Du forsover deg. Bussen kjører fra deg. Du kommer to og en halv time på jobb, og på jobben er det generelt dårlig stemning fordi... rett og slett fordi. Så kommer du hjem og finner ut at strømregninga du trodde var betalt slett ikke var betalt, og ekstragebyret i tillegg svir ut det du har i lommeboka? Du får en telefon om at noen har finni ut at katten din er død, og på grunn av det så gjør kjæresten din det slutt fordi du aldri hadde noen knack i å passe på dyr. Kameraten din stikker av med jenta/gutten du så på som den aller mest perfekte, og skryter hemningsløst av den ville sexen de har?
Og alt på en dag? Dritt!
MEN!
Idag har jeg opplevd det nøyaktig motsatte. Jeg har opplevd en dag hvor det meste ser ut til å klaffe 2000 prosent. La oss se. Først av alt så klarte jeg å selge for 4750,- på jobben, noe som gir meg en drøy provisjon på 475 (10% altså). Jeg vinner et gavekort på 100,- i salgslotteriet og blir ikke nederstemann på salgslista. Plutselig ringer en kompis og forteller at vi har finni leilighet. Litt dyrere enn den forrige, men hey! Den har boblebad! Og alt er inkludert i leieprisen. Wohoo! Så kommer man hjem, og finner ut at man har fått 8500 kr tilbake på skatten .Woohoo!
Det neste som må skje idag er vel at jeg får meg en bedre halvdel!
En skikkelig skikkelig god mandags blues, med andre ord!
Du forsover deg. Bussen kjører fra deg. Du kommer to og en halv time på jobb, og på jobben er det generelt dårlig stemning fordi... rett og slett fordi. Så kommer du hjem og finner ut at strømregninga du trodde var betalt slett ikke var betalt, og ekstragebyret i tillegg svir ut det du har i lommeboka? Du får en telefon om at noen har finni ut at katten din er død, og på grunn av det så gjør kjæresten din det slutt fordi du aldri hadde noen knack i å passe på dyr. Kameraten din stikker av med jenta/gutten du så på som den aller mest perfekte, og skryter hemningsløst av den ville sexen de har?
Og alt på en dag? Dritt!
MEN!
Idag har jeg opplevd det nøyaktig motsatte. Jeg har opplevd en dag hvor det meste ser ut til å klaffe 2000 prosent. La oss se. Først av alt så klarte jeg å selge for 4750,- på jobben, noe som gir meg en drøy provisjon på 475 (10% altså). Jeg vinner et gavekort på 100,- i salgslotteriet og blir ikke nederstemann på salgslista. Plutselig ringer en kompis og forteller at vi har finni leilighet. Litt dyrere enn den forrige, men hey! Den har boblebad! Og alt er inkludert i leieprisen. Wohoo! Så kommer man hjem, og finner ut at man har fått 8500 kr tilbake på skatten .Woohoo!
Det neste som må skje idag er vel at jeg får meg en bedre halvdel!
En skikkelig skikkelig god mandags blues, med andre ord!
søndag 15. juni 2008
Ensomhet
Japp. Det er et ganske emo-tema, og jeg må jo si at jeg med såpass mange venner, bekjente, og et rimelig stort kontaktnett så finnes det ikke mye jeg kan klage over når det gjelder ensomhet.
Men!
Om det er en vond følelse som følger en hele livet, så må det være ensomhet. Jeg kan se for meg folk i absolutt alle aldre opplevele den vonde følelsen av å være den eneste i hele verden. Gamle, voksne, unge voksne, ungdommer, barn! Det finnes ikke en eneste person i verden som ikke har opplevd ensomhet på en eller annen måte. Det er jeg sikker på. Selv i en svær folkemengde kan man føle seg ensom.
På en side som heter PostSecrets, hvor alle og enhver kan sende in brev (av den klassiske typen) med en hemmelighet, gjerne postet på et postkort som er laget på en måte som passer til hemmeligheten. Bare dette er utrolig fascinerende, og når jeg så gjennom denne siden kom jeg fram til dette postkortet:
Jeg skal innrømme at jeg fikk nesten en tåre i øyet av postkortet. Jeg vet ikke hvor gammel denne personen er, eller av hvilket kjønn. Men jeg har ingen problemer med å se det for meg at det er en ung mann eller dame. Og de er ensomme.
Når jeg kom til Trondheim, sto jeg med unntak av et par venner (Kanskje spesielt Johanne) helt på bar bakke, og med litt uflaks kunne jeg sikkert ha endt opp nettopp som denne personen her.
Jeg har dermed en liten takkeliste:
Faddergruppa mi: En kjempegjeng som jeg trivdes med fantastisk den første uka. Det var trist at kontakten stagnerte litt, men jeg digger dere alle. Håper på en ny fest igjen.
Folka i andre etasje på Voll Studentby C bygg: Jeg vil savne filmkveldene. Håper på å holde kontakta oppe.
Student-TV: Wow... jeg tar denne til sist fordi den dominerer hvordan livet mitt i Trondheim har vært. I et tidligere blogginlegg skrev jeg: "Jeg har vært på intervju idag, om å få være med på Student-TV crewet... jeg vet ikke hvor gode sjansene mine er til å være med... men jeg håper... jeg håper!"
Jeg visste ikke hvordan det skulle gå. Men bare et par dager senere fikk jeg en telefon, og i følgende blogginnlegg fulgte triumfmarsjen.
Jeg aner ikke hvor jeg hadde vært idag uten Student-TV. Jeg er ikke den beste tv-makeren, men jeg kommer meg sånn sakte men sikkert. Men folka der! Fyttekatta. En så sammensatt ansamling av bra folk på et sted skal man lete lenge etter. (Jeg trodde det var umulig å få så mange bra folk som Kuffen bestod av i samme rom etter at jeg dro derfra, men der tok jeg feil)
Jeg mangler ord på hvor glad jeg er i dere (og jeg skriver dette klinkende edru), og hvor takknemlig jeg er for at Egil tok meg inn i kultur, på tross av rotehuet jeg er.
For jeg er sikker på at uten dere, folkens, kunne det like gjerne være meg som skrev det postkortet der oppe.
Om jeg skulle gått inn i en religion, så ville jeg valgt Studenttv-ismen. For dere er mine fakkings frelsere :).
Så dermed... takk folkens! Jeg ser fram til et genialt år sammen med dere til høsten!
onsdag 4. juni 2008
Min reise tilbake til gamlastaden
Vel, om noen har fulgt med meg personlig i det siste, så vet de kanskje at jeg har fått meg leilighet som er både bedre beliggende både i sammenheng med Samfundet og sentrum. (Som er det mest aktuelle, da det er da det IKKE går buss hjem fra byen) og hvor jeg bor sammen med litt mer bekjente folk, hovedsakelig fra tv-en. Litt mer personlig og trygt enn Voll, (og billigere). Dette er veldig digg, men det medfører noe som jeg aldri egenhendig har vært med på før. Nemlig UTFLYTTING!
Utflytting er skummelt på en del måter. Hvordan skal jeg få flytta min samling med filmer, bøker, blader, asjetter, glass, kniver og gafler. Etter at dette mot formodning ordner seg, hvordan skal jeg klare å gjøre leiligheten min så ren ogpen den var engang i tiden (men som ikke har vært siden... ca når jeg flytta inn). I tillegg til denne lille kilden å bekymre seg over, er det litt ekkelt å faktisk dra fra hybelen sin og å være borte i en måned. Tenk om man har glemt noe som kan mugne, og kommer tilbake til en nyutviklet sivilisasjon av uidentifiserte arter som alle har oppstått i bunnen av det som en gang var en bolle med frokostblanding. Tenk om man glemmer å lukke vinduene eller låse døra, og kommer tilbake til en bånnribbet hybelleilighet (som forøvrig fjerner de største problemene med punkt 1: Utflytting), eller tenk om man plutselig får en telefon som sier at nå må man pelle seg opp dit og flytte ut, for nå skal en liten kinesisk dame fra Frankrike flytte inn.
På grunn av disse urohetene var jeg ekstra nervøs for å dra hjem. Det var liksom litt mer å tape på å være hjemme lenger. Om man glemmer noe så er man, på godt norsk: Buttfucked.
Jeg sov ikke så mye i natt. Jeg la meg klokka fire, og skjønte i sekstiden i natt at jeg nok kunne glemme å prøve å få til de tre timene med søvn. Jeg satte på en Wes Craven-klassiker "Summer of Fear" siden jeg kjøpte tre filmer fra han, og ikke har sett annet enn "Wishmaster" så langt. Det funka, trøtt og nervøs som jeg var, men det funka.
Ihvertfall, dagen min var dermed ganske smooth, og jeg hadde gaaaanske god tid til å gjøre alt det jeg skulle på morgenen før jeg dro. Bagasje ble sjekket og ting ble lagt til. Bagasje ble sjekket igjen, og igjen, og jeg kunne fornøyd konkludere med at jeg hadde fått med meg alt jeg trengte. Sulten som en bjørn og trøtt som et muldyr så stakk jeg bort på butikken og kjøpte en pose med boller og en kartong med is-kaffe, i tillegg til et pondus-blad (Det er slutt mellom Jokke og Camilla... WTF???).
Etter litt pauseslækkings, siden jeg fortsatt hadde urovekkende god tid, satt jeg igjen med en bolle som jeg nesten glemte igjen i leiligheten (les: uidentifiserte arter), men i siste øyeblikk dro jeg den med meg.
Bussturen fra Voll til Sentrum og flybussen forgår i stillhet, det spennende skjedde når jeg kom fram og etter at jeg sjekka inn bagasjen. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontroll, og dette pleier stort sett å være en ganske smertefri opplevelse, men ikke helt idag. Jeg tok av meg alt som skal slå ut på detektorene, og rotet gjennom lommene for å ta ut lommebok, nøkler, mp3-spiller, alt det der. Så går jeg gjennom, og hva skjer? PIP PIP! Jeg tror at uansett hvor sympatisk og allright man ser ut, så er vaktene ganske raske på å fly bort til meg, for hun kom rett bort og sa ganske stramt at hun måtte sjekke meg. Hun førte denne lille lommelyktlignende saken over meg her og der, og innimellom ga den fra seg ganske ekle pip som hun ikke så ut til å reagere på. Plutselig pep det ekstra mye rett ved det høyre låret mitt. (Hun sjekka faktisk hatten min også, det var litt kult), jeg prøver først å bare klappe meg på lomma for å se hva det kan være, og kjenner ingenting. Hun prøver igjen. PIP PIP. Jeg putter hånda mi nedi, og tar opp, ikke EN, ikke TO, men TRE lightere... wow... prøv å bortforklare det. "Ja, jeg bare glemte at jeg hadde TRE lightere i lomma", men jeg hadde faktisk det, i min evige trøtthet, og lomma mi må ha vært videre enn jeg trodde siden jeg faktisk ikke klarte å kjenne det.
Hun fører metaldetektoren over igjen. PIP PIP. Jeg begynner å bli svett. Jeg kjenner i lomma mi, og langt der nede kjenner jeg en liten papirbit, jeg tar den opp, og det er sånn aliminiumspapir. Hun fører detektoren over meg igjen. PIP PIP. Hvaskjera?!?!? Jeg rekker ned hånda mi leeengst nedi lomma, og der finner jeg den lille jævelen. En fakkings 50-åring. Den slår straks ut på aparatet og etterpå er jeg fin.
"tilfeldigvis" blir jeg også bedt om å få databaggen min sjekka. Vakta forsikrer meg om at det er en stikkprøve, men jeg tror nok at det at jeg måtte sjekke lommene mine fem ganger før jeg fant kilden til den første testen kunne ha noe med saken å gjøre. Selvsagt er jeg ren for bomber, våpen og krutt, så jeg er ikke grusomt nervøs. Han ser igjennom. Takker, og jeg går (endelig!) videre innover.
Så! Dagens andre store høydepunkt. Jeg er ingen spesielt høy mann. Jeg rager omtrent like høyt (eller lavt) over bakken som en litt under gjennomsnittsjente, og til nå har det ikke vært et kjempestort problem, men idag fikk jeg virkelig føle hvordan det er å være vertikalt utfordret. (Props til Safet for å coine det. Jeg tror det var han ihvertfall). På narvesen så jeg en bok jeg hadde sikla på en stund. "Frelseren" av Jo Nesbø. Hvor står den? Øverste hylle som sikkert var sånn to meter høy, og ikke bare det, men også ganske langt inne på selve hylla. (Frelseren er åpenbart en populær bok i disse dager). Jeg har faktisk ingen mulighet til å rekke den, og om jeg hopper vil jeg ha en god sjanse til å rive ned hylla, bli sett på som alkoholiker og nekta å fly, så det var ikke et alternativ. Hva gjør jeg? Jeg kan selvsagt velge, av prinsippielle årsaker, å ikke kjøpe boka og ringe Norsk Integritetsforbund og klage på denne horrible diskrimineringen av korte, men jeg velger å se på det som en mildt tragi-komisk (10% tragisk, 90% komisk) situasjon. Jeg spurte dama bak disken om hun kunne hjelpe meg, og hun går rett bort og tar boka ned for meg. Jeg følte meg som en treåring.
Resten av bloggposten skal oppsummeres i listeform:
Utflytting er skummelt på en del måter. Hvordan skal jeg få flytta min samling med filmer, bøker, blader, asjetter, glass, kniver og gafler. Etter at dette mot formodning ordner seg, hvordan skal jeg klare å gjøre leiligheten min så ren ogpen den var engang i tiden (men som ikke har vært siden... ca når jeg flytta inn). I tillegg til denne lille kilden å bekymre seg over, er det litt ekkelt å faktisk dra fra hybelen sin og å være borte i en måned. Tenk om man har glemt noe som kan mugne, og kommer tilbake til en nyutviklet sivilisasjon av uidentifiserte arter som alle har oppstått i bunnen av det som en gang var en bolle med frokostblanding. Tenk om man glemmer å lukke vinduene eller låse døra, og kommer tilbake til en bånnribbet hybelleilighet (som forøvrig fjerner de største problemene med punkt 1: Utflytting), eller tenk om man plutselig får en telefon som sier at nå må man pelle seg opp dit og flytte ut, for nå skal en liten kinesisk dame fra Frankrike flytte inn.
På grunn av disse urohetene var jeg ekstra nervøs for å dra hjem. Det var liksom litt mer å tape på å være hjemme lenger. Om man glemmer noe så er man, på godt norsk: Buttfucked.
Jeg sov ikke så mye i natt. Jeg la meg klokka fire, og skjønte i sekstiden i natt at jeg nok kunne glemme å prøve å få til de tre timene med søvn. Jeg satte på en Wes Craven-klassiker "Summer of Fear" siden jeg kjøpte tre filmer fra han, og ikke har sett annet enn "Wishmaster" så langt. Det funka, trøtt og nervøs som jeg var, men det funka.
Ihvertfall, dagen min var dermed ganske smooth, og jeg hadde gaaaanske god tid til å gjøre alt det jeg skulle på morgenen før jeg dro. Bagasje ble sjekket og ting ble lagt til. Bagasje ble sjekket igjen, og igjen, og jeg kunne fornøyd konkludere med at jeg hadde fått med meg alt jeg trengte. Sulten som en bjørn og trøtt som et muldyr så stakk jeg bort på butikken og kjøpte en pose med boller og en kartong med is-kaffe, i tillegg til et pondus-blad (Det er slutt mellom Jokke og Camilla... WTF???).
Etter litt pauseslækkings, siden jeg fortsatt hadde urovekkende god tid, satt jeg igjen med en bolle som jeg nesten glemte igjen i leiligheten (les: uidentifiserte arter), men i siste øyeblikk dro jeg den med meg.
Bussturen fra Voll til Sentrum og flybussen forgår i stillhet, det spennende skjedde når jeg kom fram og etter at jeg sjekka inn bagasjen. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontroll, og dette pleier stort sett å være en ganske smertefri opplevelse, men ikke helt idag. Jeg tok av meg alt som skal slå ut på detektorene, og rotet gjennom lommene for å ta ut lommebok, nøkler, mp3-spiller, alt det der. Så går jeg gjennom, og hva skjer? PIP PIP! Jeg tror at uansett hvor sympatisk og allright man ser ut, så er vaktene ganske raske på å fly bort til meg, for hun kom rett bort og sa ganske stramt at hun måtte sjekke meg. Hun førte denne lille lommelyktlignende saken over meg her og der, og innimellom ga den fra seg ganske ekle pip som hun ikke så ut til å reagere på. Plutselig pep det ekstra mye rett ved det høyre låret mitt. (Hun sjekka faktisk hatten min også, det var litt kult), jeg prøver først å bare klappe meg på lomma for å se hva det kan være, og kjenner ingenting. Hun prøver igjen. PIP PIP. Jeg putter hånda mi nedi, og tar opp, ikke EN, ikke TO, men TRE lightere... wow... prøv å bortforklare det. "Ja, jeg bare glemte at jeg hadde TRE lightere i lomma", men jeg hadde faktisk det, i min evige trøtthet, og lomma mi må ha vært videre enn jeg trodde siden jeg faktisk ikke klarte å kjenne det.
Hun fører metaldetektoren over igjen. PIP PIP. Jeg begynner å bli svett. Jeg kjenner i lomma mi, og langt der nede kjenner jeg en liten papirbit, jeg tar den opp, og det er sånn aliminiumspapir. Hun fører detektoren over meg igjen. PIP PIP. Hvaskjera?!?!? Jeg rekker ned hånda mi leeengst nedi lomma, og der finner jeg den lille jævelen. En fakkings 50-åring. Den slår straks ut på aparatet og etterpå er jeg fin.
"tilfeldigvis" blir jeg også bedt om å få databaggen min sjekka. Vakta forsikrer meg om at det er en stikkprøve, men jeg tror nok at det at jeg måtte sjekke lommene mine fem ganger før jeg fant kilden til den første testen kunne ha noe med saken å gjøre. Selvsagt er jeg ren for bomber, våpen og krutt, så jeg er ikke grusomt nervøs. Han ser igjennom. Takker, og jeg går (endelig!) videre innover.
Så! Dagens andre store høydepunkt. Jeg er ingen spesielt høy mann. Jeg rager omtrent like høyt (eller lavt) over bakken som en litt under gjennomsnittsjente, og til nå har det ikke vært et kjempestort problem, men idag fikk jeg virkelig føle hvordan det er å være vertikalt utfordret. (Props til Safet for å coine det. Jeg tror det var han ihvertfall). På narvesen så jeg en bok jeg hadde sikla på en stund. "Frelseren" av Jo Nesbø. Hvor står den? Øverste hylle som sikkert var sånn to meter høy, og ikke bare det, men også ganske langt inne på selve hylla. (Frelseren er åpenbart en populær bok i disse dager). Jeg har faktisk ingen mulighet til å rekke den, og om jeg hopper vil jeg ha en god sjanse til å rive ned hylla, bli sett på som alkoholiker og nekta å fly, så det var ikke et alternativ. Hva gjør jeg? Jeg kan selvsagt velge, av prinsippielle årsaker, å ikke kjøpe boka og ringe Norsk Integritetsforbund og klage på denne horrible diskrimineringen av korte, men jeg velger å se på det som en mildt tragi-komisk (10% tragisk, 90% komisk) situasjon. Jeg spurte dama bak disken om hun kunne hjelpe meg, og hun går rett bort og tar boka ned for meg. Jeg følte meg som en treåring.
Resten av bloggposten skal oppsummeres i listeform:
- Sitte og vente på flyet. Lese "Frelseren"
- Sitte og vente på at flyet skal komme fram. Lese Frelseren
- Lure på om ikke det var litt vel mye risting for å være en så varm dag (I retrospekt)
- Gå ut av flyet og finne bagasje
- Vente på fattern
- Kjøre hjem
- Gå på do
- Spise mat
- Dra på kuffen og løpe. (det var digg, faktisk!)
- Dra hjem
- Ta litt kosetid ute med en øl og en sigarett, og "Frelseren"
- Se "Rovdyr" (Mulig jeg kommer ut med en analyse av filmen for å teste mine egenskaper på feltet)
- Skrive denne bloggen.
Dette har da vært min dag idag, og jeg kjenner at skrivelysten er tilbake, noe som er ganske digg, egentlig!
Håper du har kost deg med denne posten. I'll be back!
torsdag 29. mai 2008
Tyggegummi i hjernen. (Livsoppdatering og et par filosofiske spørsmål)
Allright. Det begynner å bli grææææla lenge siden jeg skrev forrige gang. Jeg føler liksom ikke at jeg har noen inspirasjon til å skrive i det hele tatt, og når jeg først får det, så får jeg såvidt tid til å gå inn her på blogspot før inspirasjonen er borte. Som en vedvarende skrivesperre jeg sliter med, og det er litt trist, for jeg føler jeg har mye inspirasjon å få ut, men nå som jeg ikke kan skrive mer enn to linjer av gangen, så blir tanker og ting og tang jeg gjerne vil få ut på papir blir liksom sittende igjen i hodet.
Nuvel.
Jeg føler det er på tide med en liten livsoppdatering, siden ting flyr rundt ganske radig for tiden.
Det mest viktige så langt er vel at jeg er på vei til å flytte inn sammen med tre andre. To av dem er fra underholdning på Student-TV og den siste, som i mindre grad er involvert i Student-TV er en kamerat av en kamerat, og vil nok bli en kamerat av meg også om ikke altfor lenge.
Leia er lav, leiligheten er sentral og jeg kommer til å få mye mer plass til å boltre meg på enn det jeg har nå. For ikke å snakke om hvor koselig det sosiale kommer til å bli. (Forøvrig er planen å lage en husblogg. Følg med!)
Videre så fikk jeg ikke sommerjobben på Movietime jeg hadde håpa på. En måned med jobbing er jo nettopp det. Jobb. Men erfaring trenger man, og det man trenger enda mer er penger. Ikke fordi jeg egentlig er en ondskapsful kapitalist, men fordi det er ganske deilig å kunne slappe av uten å hele tiden bli plaget over hvordan pengene aldri strekker til.
Deretter kan jeg jo fortsette å prate om kjærlighetslivet mitt, og du verden, du verden. På kjærlighetsfronten må jeg være verdens kjedeligste mann. Vel, om man fant ut at man skulle legge ut alle mine tanker om temaet, erfaringer og sånt, så kunne det sikkert blitt en skikkelig tragi-komisk bok. Spesielt med den rette vinklingen og min egen lille livstørre humor bak det...
Hmm, det var en idé. Nuvel. Det som idag kan se ut som en lovende greie, er imorgen plutselig ingenting. Kjærligheten er flyktig, som så mye annet, litt som skrivesperren min, som på grunnlag av alt jeg har skrevet til nå ser ut til å være tilbaketrukket, om så bare for i kveld.
Det går en kul film på tv for øyeblikket. Den heter "Waking Life" og handler om en kar som ikke klarer å komme seg ut av sine egne Lucid Dreams, altså drømmer hvor han selv er bevisst tilstede. I disse drømmene møter han forskjellige folk som har egne teorier og tanker om eksistensielle temaer. Og et av disse syns jeg var nesten litt ekstra interessant:
Jeg vet ikke hvordan folk generelt er på dette planet jeg, men jeg personlig går inn og ut av busser som en zombie. Jeg prøver å se rett frem og unngår plent å se folk i øynene. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men sånn er det nå. Vi mennesker, og kanskje spesielt i kalde lille Norge, er fryktelig flinke til ikke å ville bli kjent med hverandre, som jeg ser det. Hvem vet hva den andre tenker. Hadde jeg sitti på bussen og prata med personen ved siden av meg ville nok den personen trodd at jeg var helt gal, for det er tross alt bare gærninger på buss som gjør sånt.
Samme med i butikker egentlig. Når jeg jobba i butikk så dro jeg fram hovedfrasen "Hei!(...) Det blir et eller annet beløp (...) Ha det fint". Det tok omtrent fire sekunder før personen var glemt fra ansiktsdatabasen min, og hva enn de hadde kjøpt var helt uinteressant. Kanskje er jeg en smule sær? Jeg vet ikke helt. Men jeg har en følelse av at vi mennesker er litt redd for hverandre. Slått av en prat med tilfeldige folk uten å ha en promille i det siste? Ikke jeg heller, bortsett fra en kar jeg kom i tilfeldig snakk ved når jeg var ute og røyka en hyggelig sommerkveld, så på den måten kan man vel faktisk se på røyk som noe positivt, (noen vil hate meg for at jeg sier dette, jeg vet). Folk i felles skjebne føler seg mer vennligstilte. Folk med hunder, eller folk med babyer, kommer lettere i kontakt med hverandre enn vanlige folk. Det er nesten litt rart, men det faller visst folk inn litt mer naturlig.
Jeg tror jeg har fått et analyserings-problem. En slags avhengighet, og jeg skylder på hjemmeeksamen som stilte så store krav til at jeg måtte analysere alt. Så nå går jeg rundt og analyserer hvorfor himmelen er blå, hvorfor det og det skiltet sier det det gjør, og for hvem gamle damer mellom 55-70 år som rynkekremen på tv-en egentlig er for.
Vel. Det var dagens lille brudd på skrivesperre. Jeg er litt glad og stolt, og egentlig håper jeg at jeg kan fortsette å skrive sånn som jeg gjorde i kveld... for dette var hyggelig!
Daniel
Ps: Skriv gjerne kommentarer. Om det finnes én ting der ute som funker som bra inspirasjon, så er det å vite at noen faktisk leser denne bloggen. Ikke ment som kritikk mot noen altså, for jeg er ikkeno flink til å kommentere selv, (av samme grunn som jeg nesten aldri skriver, lite inspirasjon) men det er jo kjekt for folk å vite.
Cheerio!
Nuvel.
Jeg føler det er på tide med en liten livsoppdatering, siden ting flyr rundt ganske radig for tiden.
Det mest viktige så langt er vel at jeg er på vei til å flytte inn sammen med tre andre. To av dem er fra underholdning på Student-TV og den siste, som i mindre grad er involvert i Student-TV er en kamerat av en kamerat, og vil nok bli en kamerat av meg også om ikke altfor lenge.
Leia er lav, leiligheten er sentral og jeg kommer til å få mye mer plass til å boltre meg på enn det jeg har nå. For ikke å snakke om hvor koselig det sosiale kommer til å bli. (Forøvrig er planen å lage en husblogg. Følg med!)
Videre så fikk jeg ikke sommerjobben på Movietime jeg hadde håpa på. En måned med jobbing er jo nettopp det. Jobb. Men erfaring trenger man, og det man trenger enda mer er penger. Ikke fordi jeg egentlig er en ondskapsful kapitalist, men fordi det er ganske deilig å kunne slappe av uten å hele tiden bli plaget over hvordan pengene aldri strekker til.
Deretter kan jeg jo fortsette å prate om kjærlighetslivet mitt, og du verden, du verden. På kjærlighetsfronten må jeg være verdens kjedeligste mann. Vel, om man fant ut at man skulle legge ut alle mine tanker om temaet, erfaringer og sånt, så kunne det sikkert blitt en skikkelig tragi-komisk bok. Spesielt med den rette vinklingen og min egen lille livstørre humor bak det...
Hmm, det var en idé. Nuvel. Det som idag kan se ut som en lovende greie, er imorgen plutselig ingenting. Kjærligheten er flyktig, som så mye annet, litt som skrivesperren min, som på grunnlag av alt jeg har skrevet til nå ser ut til å være tilbaketrukket, om så bare for i kveld.
Det går en kul film på tv for øyeblikket. Den heter "Waking Life" og handler om en kar som ikke klarer å komme seg ut av sine egne Lucid Dreams, altså drømmer hvor han selv er bevisst tilstede. I disse drømmene møter han forskjellige folk som har egne teorier og tanker om eksistensielle temaer. Og et av disse syns jeg var nesten litt ekstra interessant:
Jeg vet ikke hvordan folk generelt er på dette planet jeg, men jeg personlig går inn og ut av busser som en zombie. Jeg prøver å se rett frem og unngår plent å se folk i øynene. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men sånn er det nå. Vi mennesker, og kanskje spesielt i kalde lille Norge, er fryktelig flinke til ikke å ville bli kjent med hverandre, som jeg ser det. Hvem vet hva den andre tenker. Hadde jeg sitti på bussen og prata med personen ved siden av meg ville nok den personen trodd at jeg var helt gal, for det er tross alt bare gærninger på buss som gjør sånt.
Samme med i butikker egentlig. Når jeg jobba i butikk så dro jeg fram hovedfrasen "Hei!(...) Det blir et eller annet beløp (...) Ha det fint". Det tok omtrent fire sekunder før personen var glemt fra ansiktsdatabasen min, og hva enn de hadde kjøpt var helt uinteressant. Kanskje er jeg en smule sær? Jeg vet ikke helt. Men jeg har en følelse av at vi mennesker er litt redd for hverandre. Slått av en prat med tilfeldige folk uten å ha en promille i det siste? Ikke jeg heller, bortsett fra en kar jeg kom i tilfeldig snakk ved når jeg var ute og røyka en hyggelig sommerkveld, så på den måten kan man vel faktisk se på røyk som noe positivt, (noen vil hate meg for at jeg sier dette, jeg vet). Folk i felles skjebne føler seg mer vennligstilte. Folk med hunder, eller folk med babyer, kommer lettere i kontakt med hverandre enn vanlige folk. Det er nesten litt rart, men det faller visst folk inn litt mer naturlig.
Jeg tror jeg har fått et analyserings-problem. En slags avhengighet, og jeg skylder på hjemmeeksamen som stilte så store krav til at jeg måtte analysere alt. Så nå går jeg rundt og analyserer hvorfor himmelen er blå, hvorfor det og det skiltet sier det det gjør, og for hvem gamle damer mellom 55-70 år som rynkekremen på tv-en egentlig er for.
Vel. Det var dagens lille brudd på skrivesperre. Jeg er litt glad og stolt, og egentlig håper jeg at jeg kan fortsette å skrive sånn som jeg gjorde i kveld... for dette var hyggelig!
Daniel
Ps: Skriv gjerne kommentarer. Om det finnes én ting der ute som funker som bra inspirasjon, så er det å vite at noen faktisk leser denne bloggen. Ikke ment som kritikk mot noen altså, for jeg er ikkeno flink til å kommentere selv, (av samme grunn som jeg nesten aldri skriver, lite inspirasjon) men det er jo kjekt for folk å vite.
Cheerio!
onsdag 19. mars 2008
Spam!
Spam er ganske moro. Når man har et bra filter som tar det meste, kan spam være en gøyal affære, som man kan dele med venner og familie:
Derek Buddho er åpenbart en sexgud. Som han skriver:
"Christina came 3 times as she rode me; penetrating her deeper and tighter truly made a difference. http://www.ferpoaor.com/ You'll never believe the difference this makes"
Ok... kanskje bare venner.
"Hi.
Dear client we are happy to offer you most best selling watches by famous brands.
Now you have marvelous possibility to purchase watches by the cheapest price.
* Cheap costs
* Huge range
* Worldwide shipping
* Perfect quality
http://fetasfullrei.com "
Jippi! Falske klokker!
Bentley Katarey har noe vannvittig å fortelle meg om Britney... at hun stønner hele tiden når hun kommer.
"Increase your manhood to an exotic, 10 inch size. http://www.siswanl.com/Britney moaning when she comes"
Brannislav Bysterveld (!) traff spikern midt på hodet med denne mailen som forteller at effektene til en lang stang er funnet. (Wow! de er litt trege syns jeg, dette har vel vært kjent i de fleste populære mediene en stund:
"Tired about the jokes your girlfriends make about your small equipment? Here’s the solution. http://www.munaire.com/
Do not be bossed around anymore"
Vel... det var ingen store variasjoner i spamposten min.
Det som er litt morsomt er at man ved hjelp av spampost kan reflektere over hva som er på folks tanker. På en måte er en kasse spampost nesten likeverdig med en tre-årig personalpsykologibachelor (uten at det faktisk finnes)
Jeg får en haug mail om hvordan å forstørre en penis, og en hel haug over falske klokkemerker. Hva kan man dedusere? Menn er bekymra over penisstørrelse, og ønsker dyre klokker (og suksess)
Pussig det der?
Derek Buddho er åpenbart en sexgud. Som han skriver:
"Christina came 3 times as she rode me; penetrating her deeper and tighter truly made a difference. http://www.ferpoaor.com/ You'll never believe the difference this makes"
Ok... kanskje bare venner.
"Hi.
Dear client we are happy to offer you most best selling watches by famous brands.
Now you have marvelous possibility to purchase watches by the cheapest price.
* Cheap costs
* Huge range
* Worldwide shipping
* Perfect quality
http://fetasfullrei.com "
Jippi! Falske klokker!
Bentley Katarey har noe vannvittig å fortelle meg om Britney... at hun stønner hele tiden når hun kommer.
"Increase your manhood to an exotic, 10 inch size. http://www.siswanl.com/Britney moaning when she comes"
Brannislav Bysterveld (!) traff spikern midt på hodet med denne mailen som forteller at effektene til en lang stang er funnet. (Wow! de er litt trege syns jeg, dette har vel vært kjent i de fleste populære mediene en stund:
"Tired about the jokes your girlfriends make about your small equipment? Here’s the solution. http://www.munaire.com/
Do not be bossed around anymore"
Vel... det var ingen store variasjoner i spamposten min.
Det som er litt morsomt er at man ved hjelp av spampost kan reflektere over hva som er på folks tanker. På en måte er en kasse spampost nesten likeverdig med en tre-årig personalpsykologibachelor (uten at det faktisk finnes)
Jeg får en haug mail om hvordan å forstørre en penis, og en hel haug over falske klokkemerker. Hva kan man dedusere? Menn er bekymra over penisstørrelse, og ønsker dyre klokker (og suksess)
Pussig det der?
tirsdag 18. mars 2008
I see you!
Shit! To innlegg på samme dag! men dette er såpass morsomt, at jeg nesten måtte poste det.
På bloggen min har en tracker fra noe som kalles "StatCounter". StatCounter finner ut av mye nyttig informasjon om leserne mine. Mye som er sånn smånyttig, men noe er rett og slett morsomt. Som å se hvordan folk fant bloggen min. (Dette ble tipset av Kristina som forøvrig har samme trackeren, og hvis du klikker på hennes link nå, kan hun se hvor du kom fra)
Så. Av de siste 500 besøkende på min side. Så:
Og så kan jeg se hva noen folk har søkt på i google for å finne siden min, og selv om det bare er et søk som er foretatt nå nylig, så er det såpass prisløst at det fortjener en plass:
Det er nemlig sånn at noen har søkt på "puling gamle damer" og dermed endt på min blogg... eller rettere sagt på min blog når jeg skrev om meg selv som drittsekk. Lurer på om han fant det han så etter...:P
Andre morsomme fakta:
123 av mine besøkende har blitt i kortere enn fem sekunder! (jeg skylder på meg selv da jeg aldri skriver noe nytt... denne informasjonen kan eller trenger ikke være riktig, basert på om jeg bruker trackeren riktig... noe jeg ikke vet helt)
363 av de siste 500 (eller noe sånt) brukte Windows XP mens 96 brukte Vista
497 hadde Javascript på, mens 3 hadde det av.
Så det var litt morsomme og pussige fakta.
På bloggen min har en tracker fra noe som kalles "StatCounter". StatCounter finner ut av mye nyttig informasjon om leserne mine. Mye som er sånn smånyttig, men noe er rett og slett morsomt. Som å se hvordan folk fant bloggen min. (Dette ble tipset av Kristina som forøvrig har samme trackeren, og hvis du klikker på hennes link nå, kan hun se hvor du kom fra)
Så. Av de siste 500 besøkende på min side. Så:
- Har 235 ikke kommet fra en link, men skrevet adressa rett inn i siden. Flinke mennesker!
- Har 27 kommet til meg ved å trykke på linken som Marit har på sin side
- Har 18 kommet fra linken som Birgitte har på sin side
- Har 8 kommet fra bloggen til Thomas
- Har 4 kommet fra bloggen til Øyvind
- Har omtrent 20 kommet fra diverse andre ting, som Nettby, blogger jeg har svart på, eller Griftun sin blogg, og Tobias sin blogg
Og så kan jeg se hva noen folk har søkt på i google for å finne siden min, og selv om det bare er et søk som er foretatt nå nylig, så er det såpass prisløst at det fortjener en plass:
Det er nemlig sånn at noen har søkt på "puling gamle damer" og dermed endt på min blogg... eller rettere sagt på min blog når jeg skrev om meg selv som drittsekk. Lurer på om han fant det han så etter...:P
Andre morsomme fakta:
123 av mine besøkende har blitt i kortere enn fem sekunder! (jeg skylder på meg selv da jeg aldri skriver noe nytt... denne informasjonen kan eller trenger ikke være riktig, basert på om jeg bruker trackeren riktig... noe jeg ikke vet helt)
363 av de siste 500 (eller noe sånt) brukte Windows XP mens 96 brukte Vista
497 hadde Javascript på, mens 3 hadde det av.
Så det var litt morsomme og pussige fakta.
Mitt ublide møte med en dame
Japp. Det er på god tide å skrive noe her igjen. Jeg har ikke skrevet siden jul, og siden det snart er fire måneder siden (give or take), og jeg møter vennskapelig konkurranse fra flere andre, spesielt en genial kar med navn Sindre. (Hvis blogg kan finnes HER) så har mitt eget skriveinnstinkt våknet til live igjen.
Dette innlegget skal i hovedsak handle om mitt ublide møte med en dame. (Merk: Kvinnfolk. IKKE potensiell kjæreste) Men før jeg beveger meg den veien, har jeg lyst å oppdatere litt.
For øyeblikket befinner jeg meg hjemme i Tønsberg på påskeferie, noe som er skikkelig koselig og dugelig behagelig. Lite skole, mest moro, og et helt hus for seg selv mye av tiden. (Fattern er jo på farta hele tiden. Fattern... Farta.... tjihi)
Ihvertfall...
Jeg hadde min første ordentlige fest med gamle kuffenfolk, noe som i seg selv var koselig. Den store overraskelsen kom derimot når jeg entreet rommet, når flere stykker, nesten i kor, sier noe i de baner som "Nei! Daniel! Så tynn du har blitt!". Jeg prøverå fortelle dem at jeg stort sett går rundt med magen i sug, men dette vil de ikke godta. Selv når jeg lar magen falle ut i sin standardposisjon står de på sitt. Jeg har visst blitt merkbart tynnere.
Hopp to dager fremover, når jeg for første gang siden jul våger meg på en vekt. Det er den samme vekta som fire måneder før gav meg sjokk og svimmelhetsanfall når den viste stunnings 98 kg. 98 kg!!! Jeg trodde det var teknisk umulig for en som var 1.68 høy å kunne veie nesten hundre kilo uten å se ut som et vandrende fleskberg. (For jeg vet med meg selv at det aldri har gått så langt som til å være et vandrende fleskberg. Men dette er en digresjon.)
Jeg stiller meg på vekta idag, og sannelig. De fryktelige 98 kg har endt opp på en særdeles mer håndterbar 92. Det vil si at i løpet av fire måneder har jeg gått ned seks kilo! SEKS KILO! Det er jo helt vilt! Det må jo bety at dette "sunt kosthold" greiene funker! Sykt! Bikinisesong, her kommer jeg?
Men så, To the subject at hand.
Har dere noen gang lest noen pinlige svindlerhistorier? Sånn at man rister på hodet og lurer på hvor dum det går an å bli her i verden? Vel... det er veldig lett å le, til man blir offer for en selv.
På vei hjem til Samfundet, for å gjøre klar til å være lydmix på WE-konsert, møtte jeg tilfeldigvis på en dame. Ikke så tilfeldigvis, egentlig, da hun kom løpende bort til meg, og fortalte fortvilet hvordan hun hadde mista veska si, og trengte desperat penger til togbillett.
Jeg hørte på dette fortvilede vesenet, som hadde gråtemerker rundt øynene og i sannhet virket helt fra seg. Jeg nikket og lyttet, og følte meg som et veldig hyggelig menneske, da jeg bestemte meg for å ta ut 800 kr og gi det til henne.
"VENT... HVA?!?!" tenker du kanskje nå. Gav du 800 kroner til en dame sånn uten videre??
Ja. Jeg gjorde faktisk det! Ikke fordi jeg ikke hadde tanken om at denne dama kanskje svindla meg. Men fordi jeg, i min evige godhet (som jeg fortsatt støtter meg på fortsatt) veide opp ja og neigrunner til å hjelpe/ikkehjelpe:
JA: Jeg gir henne penger, og risikerer å miste 800 kr
NEI: Jeg gir henne ikke penger, og risikerer å ikke hjelpe en person i nød.
Nå er plutselig ikke valget så enkelt lenger? Som en vis person fra tv-en sa. "Man vil jo gjerne få hjelp, om man skulle ende opp i samme situasjon selv"
Så jeg hjalp denne dama. Ikke gratis, selvsagt. Jeg forventa jo å få pengene tilbake. Jeg fikk nummeret hennes (som virket) og et hellig løfte om at pengene skulle jeg få tilbake førstkommende mandag. (Dette var en lørdag)
Jeg sendte en melding litt senere, og utrykte min frykt, men fikk faktisk til og med melding om at dette skulle jeg ikke bekymre meg om, da flere jeg hadde pratet med samme kveld, hadde fortalt om en dame som passet mistenkelig til beskrivelsen, som hadde bedt om penger.
Søndagen kom, og jeg ringte henne opp for å diskutere detaljer... uten hell. Og det var da jeg skjønte at jeg hadde blitt svindlet. 800 kroner fattigere, men æren og min tro på menneskeheten hadde fått ubetalelig skade, og jeg følte meg som en idiot i omtrent tre uker etterpå.
Så moralen i historien? Uansett hvor bra person du ønsker å være, om det kommer en dame i midt-årene med oslodialekt som ber om å spørre om penger, be henne dra lukt til HELVETE!
Dette innlegget skal i hovedsak handle om mitt ublide møte med en dame. (Merk: Kvinnfolk. IKKE potensiell kjæreste) Men før jeg beveger meg den veien, har jeg lyst å oppdatere litt.
For øyeblikket befinner jeg meg hjemme i Tønsberg på påskeferie, noe som er skikkelig koselig og dugelig behagelig. Lite skole, mest moro, og et helt hus for seg selv mye av tiden. (Fattern er jo på farta hele tiden. Fattern... Farta.... tjihi)
Ihvertfall...
Jeg hadde min første ordentlige fest med gamle kuffenfolk, noe som i seg selv var koselig. Den store overraskelsen kom derimot når jeg entreet rommet, når flere stykker, nesten i kor, sier noe i de baner som "Nei! Daniel! Så tynn du har blitt!". Jeg prøverå fortelle dem at jeg stort sett går rundt med magen i sug, men dette vil de ikke godta. Selv når jeg lar magen falle ut i sin standardposisjon står de på sitt. Jeg har visst blitt merkbart tynnere.
Hopp to dager fremover, når jeg for første gang siden jul våger meg på en vekt. Det er den samme vekta som fire måneder før gav meg sjokk og svimmelhetsanfall når den viste stunnings 98 kg. 98 kg!!! Jeg trodde det var teknisk umulig for en som var 1.68 høy å kunne veie nesten hundre kilo uten å se ut som et vandrende fleskberg. (For jeg vet med meg selv at det aldri har gått så langt som til å være et vandrende fleskberg. Men dette er en digresjon.)
Jeg stiller meg på vekta idag, og sannelig. De fryktelige 98 kg har endt opp på en særdeles mer håndterbar 92. Det vil si at i løpet av fire måneder har jeg gått ned seks kilo! SEKS KILO! Det er jo helt vilt! Det må jo bety at dette "sunt kosthold" greiene funker! Sykt! Bikinisesong, her kommer jeg?
Men så, To the subject at hand.
Har dere noen gang lest noen pinlige svindlerhistorier? Sånn at man rister på hodet og lurer på hvor dum det går an å bli her i verden? Vel... det er veldig lett å le, til man blir offer for en selv.
På vei hjem til Samfundet, for å gjøre klar til å være lydmix på WE-konsert, møtte jeg tilfeldigvis på en dame. Ikke så tilfeldigvis, egentlig, da hun kom løpende bort til meg, og fortalte fortvilet hvordan hun hadde mista veska si, og trengte desperat penger til togbillett.
Jeg hørte på dette fortvilede vesenet, som hadde gråtemerker rundt øynene og i sannhet virket helt fra seg. Jeg nikket og lyttet, og følte meg som et veldig hyggelig menneske, da jeg bestemte meg for å ta ut 800 kr og gi det til henne.
"VENT... HVA?!?!" tenker du kanskje nå. Gav du 800 kroner til en dame sånn uten videre??
Ja. Jeg gjorde faktisk det! Ikke fordi jeg ikke hadde tanken om at denne dama kanskje svindla meg. Men fordi jeg, i min evige godhet (som jeg fortsatt støtter meg på fortsatt) veide opp ja og neigrunner til å hjelpe/ikkehjelpe:
JA: Jeg gir henne penger, og risikerer å miste 800 kr
NEI: Jeg gir henne ikke penger, og risikerer å ikke hjelpe en person i nød.
Nå er plutselig ikke valget så enkelt lenger? Som en vis person fra tv-en sa. "Man vil jo gjerne få hjelp, om man skulle ende opp i samme situasjon selv"
Så jeg hjalp denne dama. Ikke gratis, selvsagt. Jeg forventa jo å få pengene tilbake. Jeg fikk nummeret hennes (som virket) og et hellig løfte om at pengene skulle jeg få tilbake førstkommende mandag. (Dette var en lørdag)
Jeg sendte en melding litt senere, og utrykte min frykt, men fikk faktisk til og med melding om at dette skulle jeg ikke bekymre meg om, da flere jeg hadde pratet med samme kveld, hadde fortalt om en dame som passet mistenkelig til beskrivelsen, som hadde bedt om penger.
Søndagen kom, og jeg ringte henne opp for å diskutere detaljer... uten hell. Og det var da jeg skjønte at jeg hadde blitt svindlet. 800 kroner fattigere, men æren og min tro på menneskeheten hadde fått ubetalelig skade, og jeg følte meg som en idiot i omtrent tre uker etterpå.
Så moralen i historien? Uansett hvor bra person du ønsker å være, om det kommer en dame i midt-årene med oslodialekt som ber om å spørre om penger, be henne dra lukt til HELVETE!
tirsdag 1. januar 2008
Heisann 2008
(egentlig skrevet den 2. januar. men det er mye mer passende å ha det den 1.)
Jeg skriver dette, og prøver å ha en fast greie på det, fordi det er såpass morsomt å kunne lese et ettår gammelt innlegg med den viten jeg har nå, som jeg ikke hadde da.
Så... for å se hvilke planer jeg hadde for 2007, se http://gnomheim.blogspot.com/2007/01/heisann-2007.html
Deretter vil jeg skrive litt om året som gikk, ifølge de gamle kriteriene:
JOBB
Jeg ble hos Adecco til sommeren 2007, hvor jeg slutta av Utdanningsgrunner... se ned. Det var greit å jobbe hos Adecco, men jeg kan ikke si jeg lengter tilbake
KJÆRLIGHET
Nå, som da, så står jeg fortsatt alene.
UTDANNING
Det er morsomt. Jeg skrev at jeg kanskje droppa utdanning til 2008. Det ble det jo ikkeno av. Høsten 2007 startet jeg på Filmvitenskap i Trondheim, noe som kanskje har vært min beste avgjørelse noensinne
SAKSOFON
Saksofonspilling er død og begravet. Det er litt trist
AMATØRFILMSKAPNING
Jeg lagde et par shorts som er å finne på YouTube... men det har blitt gradvis mindre av det også.
Og så... Forventninger 2008
JOBB
Jeg jobber jo med å oversette DVD-er... dette har jo til nå vært en ganske passiv jobb, men det så ut som det livna litt til. (Nå fikk jeg jo faktisk to OVERSETTELSESoppdrag rett før jul. ) hva det blir til videre aner jeg ikke, men jeg håper jeg får faste oppdrag, så jeg kan tjene til livets opphold.
Evt. håper jeg på en eller annen studentjobb hvor jeg også kan få jobbe med film. På hvem måte er jeg heller ikke sikker på, men om det dukker opp et bra alternativ, så sannelig skal jeg prøve!
UTDANNING
Siden jeg nå studerer på et tema som er en av mine hoved-fritidssysler, så må jeg si at det skal mye til for at jeg får samme følelser som jeg fikk av lærerutdanninga. Jeg har ikke gitt opp jobben av å være lærer helt enda, men det blir innenfor film på en eller annen måte.
Hva jeg forventer videre av Utdanninga mi er litt usikkert, men et utenlandsopphold hadde jo ikke gjort seg noe i det hele tatt.
KJÆRLIGHET
Som man vet har Trondheim kjærestegaranti, som jeg klamrer meg hardt fast til, håpefull om at den rette skal falle ned i fanget på meg. Egentlig er jeg litt sjenert på fronten merker jeg, men jeg håper at et par sosiale events på byen skal få meg bedre rusta:P.
Denne skal det bli spennende å lese om et år.
STUDENT-TV
Til nå har jeg ikke vært gruuusomt flink på Student-TV... jada, jeg har jo laga dugelige reportasjer, men ikke sånn... helt the X-factor reportasjer som jeg har lyst til. Nå er jeg jo på Underholdning, og det skal bli spennende å se hva vi klarer å diske opp på det kommende semesteret. Det skal også mye til for at noe her skal gå skeis, egentlig.
Så der har vi forventninger til året som kommer. Jeg tror ikke jeg har glemt noe, men jeg føyer det til om jeg har.
Deretter vil jeg slutte med å ønske alle sammen et riktig godt nyttår, og håpe at det blir like bra, evt. bedre enn året som har gått!
Ciao!
Jeg skriver dette, og prøver å ha en fast greie på det, fordi det er såpass morsomt å kunne lese et ettår gammelt innlegg med den viten jeg har nå, som jeg ikke hadde da.
Så... for å se hvilke planer jeg hadde for 2007, se http://gnomheim.blogspot.com/2007/01/heisann-2007.html
Deretter vil jeg skrive litt om året som gikk, ifølge de gamle kriteriene:
JOBB
Jeg ble hos Adecco til sommeren 2007, hvor jeg slutta av Utdanningsgrunner... se ned. Det var greit å jobbe hos Adecco, men jeg kan ikke si jeg lengter tilbake
KJÆRLIGHET
Nå, som da, så står jeg fortsatt alene.
UTDANNING
Det er morsomt. Jeg skrev at jeg kanskje droppa utdanning til 2008. Det ble det jo ikkeno av. Høsten 2007 startet jeg på Filmvitenskap i Trondheim, noe som kanskje har vært min beste avgjørelse noensinne
SAKSOFON
Saksofonspilling er død og begravet. Det er litt trist
AMATØRFILMSKAPNING
Jeg lagde et par shorts som er å finne på YouTube... men det har blitt gradvis mindre av det også.
Og så... Forventninger 2008
JOBB
Jeg jobber jo med å oversette DVD-er... dette har jo til nå vært en ganske passiv jobb, men det så ut som det livna litt til. (Nå fikk jeg jo faktisk to OVERSETTELSESoppdrag rett før jul. ) hva det blir til videre aner jeg ikke, men jeg håper jeg får faste oppdrag, så jeg kan tjene til livets opphold.
Evt. håper jeg på en eller annen studentjobb hvor jeg også kan få jobbe med film. På hvem måte er jeg heller ikke sikker på, men om det dukker opp et bra alternativ, så sannelig skal jeg prøve!
UTDANNING
Siden jeg nå studerer på et tema som er en av mine hoved-fritidssysler, så må jeg si at det skal mye til for at jeg får samme følelser som jeg fikk av lærerutdanninga. Jeg har ikke gitt opp jobben av å være lærer helt enda, men det blir innenfor film på en eller annen måte.
Hva jeg forventer videre av Utdanninga mi er litt usikkert, men et utenlandsopphold hadde jo ikke gjort seg noe i det hele tatt.
KJÆRLIGHET
Som man vet har Trondheim kjærestegaranti, som jeg klamrer meg hardt fast til, håpefull om at den rette skal falle ned i fanget på meg. Egentlig er jeg litt sjenert på fronten merker jeg, men jeg håper at et par sosiale events på byen skal få meg bedre rusta:P.
Denne skal det bli spennende å lese om et år.
STUDENT-TV
Til nå har jeg ikke vært gruuusomt flink på Student-TV... jada, jeg har jo laga dugelige reportasjer, men ikke sånn... helt the X-factor reportasjer som jeg har lyst til. Nå er jeg jo på Underholdning, og det skal bli spennende å se hva vi klarer å diske opp på det kommende semesteret. Det skal også mye til for at noe her skal gå skeis, egentlig.
Så der har vi forventninger til året som kommer. Jeg tror ikke jeg har glemt noe, men jeg føyer det til om jeg har.
Deretter vil jeg slutte med å ønske alle sammen et riktig godt nyttår, og håpe at det blir like bra, evt. bedre enn året som har gått!
Ciao!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
