Sudden Death

Noen gang opplevd å ha gått til butikken, kjøpt noe og gått ut, for å bruke tid på å gå hjem, for så å finne ut at du har glemt noe som er helt grunnleggende for middagen? Så må du gå tilbake mens du surmuler over hvorfor i alle dager du ikke kunne huske den siste varen, så hadde du slippi alt dette her?

Eller at et kamera du kjøper viser seg å være dritt, og du skjønner du har kasta bort 1500,- kroner?

Eller at cd-en du kjøpte bare inneholdt dritt?

Alt dette er ganske bortkasta, men det er overhode ingenting i forhold til den mengden bortkastethet som de som dør opplever! Tenk på det!

For ikke så veldig lenge siden gikk en elev på en finsk skole berserk og tok syv andre med seg i døden, blant disse fem andre elever. For en måte å dø på! Å gå til det stedet man tilbringer 6-7 timer daglig i 10 år for å kunne være forberedt på livet, også blir man drept. Tenk på hva de kunne brukt de 6-7 timene per dag de siste tre årene (la oss si at noe av det de har lært er grunnleggende for å forstå ting og sånt, men det er helt sikkert mye der som de også kunne ha klart seg uten)

Tenk å stå opp en dag, uvisst om at man selv aldri kommer til å legge seg ned i den senga igjen, at man om kun få timer kommer til å være sittende fast i en bil og merke livet dø ut av en, mens man tenker over hvor bortkasta så mye har vært. Så sårbare vi er for det meste er det nesten litt rart vi ikke frykter dette med død mer, men vi har vel forstått at dette er noe naturlig, som vi bare må tåle.

Det er så mye man går rundt og bekymrer seg for hele tiden. For ikke mange ukene siden var jeg kjemperedd for en Film & Fortellingsoppgave jeg hadde, og bare et par uker før det hadde jeg en Ex Fac eksamen som jeg fortsatt er litt redd for. Man kan være bekymra for at man opptrådde dumt på festen i går, eller at man kanskje ikke burde klina med den og den. Man kan bekymre seg over at pengene ikke kommer til å strekke til.

Men i bunn og grunn er det ganske trivielle greier i forhold til evig mørke...

Det er ganske sykt å tenke på egentlig syns jeg, uten egentlig å være noe særlig reddere for døden nå enn før, men det er jo en tanke som ikke slår meg personlig så ofte, ihvertfall. Veldig sjeldent står jeg opp og tenker "Dette kan være min siste dag i live", men det kan jo faktisk det, millioner opplever det daglig.

Jeg tror jeg setter en strek der, for det var egentlig bare det poenget med dette bloginnlegget var... å tenke for megselv hvor skjøre vi egentlig er.