søndag 15. juni 2008

Ensomhet

Japp. Det er et ganske emo-tema, og jeg må jo si at jeg med såpass mange venner, bekjente, og et rimelig stort kontaktnett så finnes det ikke mye jeg kan klage over når det gjelder ensomhet.
Men!
Om det er en vond følelse som følger en hele livet, så må det være ensomhet. Jeg kan se for meg folk i absolutt alle aldre opplevele den vonde følelsen av å være den eneste i hele verden. Gamle, voksne, unge voksne, ungdommer, barn! Det finnes ikke en eneste person i verden som ikke har opplevd ensomhet på en eller annen måte. Det er jeg sikker på. Selv i en svær folkemengde kan man føle seg ensom.
På en side som heter PostSecrets, hvor alle og enhver kan sende in brev (av den klassiske typen) med en hemmelighet, gjerne postet på et postkort som er laget på en måte som passer til hemmeligheten. Bare dette er utrolig fascinerende, og når jeg så gjennom denne siden kom jeg fram til dette postkortet:




Jeg skal innrømme at jeg fikk nesten en tåre i øyet av postkortet. Jeg vet ikke hvor gammel denne personen er, eller av hvilket kjønn. Men jeg har ingen problemer med å se det for meg at det er en ung mann eller dame. Og de er ensomme.
Når jeg kom til Trondheim, sto jeg med unntak av et par venner (Kanskje spesielt Johanne) helt på bar bakke, og med litt uflaks kunne jeg sikkert ha endt opp nettopp som denne personen her.
Jeg har dermed en liten takkeliste:
Faddergruppa mi: En kjempegjeng som jeg trivdes med fantastisk den første uka. Det var trist at kontakten stagnerte litt, men jeg digger dere alle. Håper på en ny fest igjen.
Folka i andre etasje på Voll Studentby C bygg: Jeg vil savne filmkveldene. Håper på å holde kontakta oppe.
Student-TV: Wow... jeg tar denne til sist fordi den dominerer hvordan livet mitt i Trondheim har vært. I et tidligere blogginlegg skrev jeg: "Jeg har vært på intervju idag, om å få være med på Student-TV crewet... jeg vet ikke hvor gode sjansene mine er til å være med... men jeg håper... jeg håper!"
Jeg visste ikke hvordan det skulle gå. Men bare et par dager senere fikk jeg en telefon, og i følgende blogginnlegg fulgte triumfmarsjen.
Jeg aner ikke hvor jeg hadde vært idag uten Student-TV. Jeg er ikke den beste tv-makeren, men jeg kommer meg sånn sakte men sikkert. Men folka der! Fyttekatta. En så sammensatt ansamling av bra folk på et sted skal man lete lenge etter. (Jeg trodde det var umulig å få så mange bra folk som Kuffen bestod av i samme rom etter at jeg dro derfra, men der tok jeg feil)
Jeg mangler ord på hvor glad jeg er i dere (og jeg skriver dette klinkende edru), og hvor takknemlig jeg er for at Egil tok meg inn i kultur, på tross av rotehuet jeg er.
For jeg er sikker på at uten dere, folkens, kunne det like gjerne være meg som skrev det postkortet der oppe.
Om jeg skulle gått inn i en religion, så ville jeg valgt Studenttv-ismen. For dere er mine fakkings frelsere :).
Så dermed... takk folkens! Jeg ser fram til et genialt år sammen med dere til høsten!

3 kommentarer:

safeaim sa...

aw <3 glad i deg og min med-tvemo :P

Marit sa...

Aww, jeg leste om de postkortene i et eller annet blad her om dagen. Noen av dem er fryktelig sterke!

Anonym sa...

ååå daniel! vi er jo alle så glad i deg også. den muntre og søte gutten som hvertfall alltid gjør meg glad. daniel, jeg er glad for at du er til! <3 nuff fra ine