tirsdag 18. mars 2008

Mitt ublide møte med en dame

Japp. Det er på god tide å skrive noe her igjen. Jeg har ikke skrevet siden jul, og siden det snart er fire måneder siden (give or take), og jeg møter vennskapelig konkurranse fra flere andre, spesielt en genial kar med navn Sindre. (Hvis blogg kan finnes HER) så har mitt eget skriveinnstinkt våknet til live igjen.

Dette innlegget skal i hovedsak handle om mitt ublide møte med en dame. (Merk: Kvinnfolk. IKKE potensiell kjæreste) Men før jeg beveger meg den veien, har jeg lyst å oppdatere litt.

For øyeblikket befinner jeg meg hjemme i Tønsberg på påskeferie, noe som er skikkelig koselig og dugelig behagelig. Lite skole, mest moro, og et helt hus for seg selv mye av tiden. (Fattern er jo på farta hele tiden. Fattern... Farta.... tjihi)

Ihvertfall...

Jeg hadde min første ordentlige fest med gamle kuffenfolk, noe som i seg selv var koselig. Den store overraskelsen kom derimot når jeg entreet rommet, når flere stykker, nesten i kor, sier noe i de baner som "Nei! Daniel! Så tynn du har blitt!". Jeg prøverå fortelle dem at jeg stort sett går rundt med magen i sug, men dette vil de ikke godta. Selv når jeg lar magen falle ut i sin standardposisjon står de på sitt. Jeg har visst blitt merkbart tynnere.

Hopp to dager fremover, når jeg for første gang siden jul våger meg på en vekt. Det er den samme vekta som fire måneder før gav meg sjokk og svimmelhetsanfall når den viste stunnings 98 kg. 98 kg!!! Jeg trodde det var teknisk umulig for en som var 1.68 høy å kunne veie nesten hundre kilo uten å se ut som et vandrende fleskberg. (For jeg vet med meg selv at det aldri har gått så langt som til å være et vandrende fleskberg. Men dette er en digresjon.)

Jeg stiller meg på vekta idag, og sannelig. De fryktelige 98 kg har endt opp på en særdeles mer håndterbar 92. Det vil si at i løpet av fire måneder har jeg gått ned seks kilo! SEKS KILO! Det er jo helt vilt! Det må jo bety at dette "sunt kosthold" greiene funker! Sykt! Bikinisesong, her kommer jeg?

Men så, To the subject at hand.

Har dere noen gang lest noen pinlige svindlerhistorier? Sånn at man rister på hodet og lurer på hvor dum det går an å bli her i verden? Vel... det er veldig lett å le, til man blir offer for en selv.

På vei hjem til Samfundet, for å gjøre klar til å være lydmix på WE-konsert, møtte jeg tilfeldigvis på en dame. Ikke så tilfeldigvis, egentlig, da hun kom løpende bort til meg, og fortalte fortvilet hvordan hun hadde mista veska si, og trengte desperat penger til togbillett.
Jeg hørte på dette fortvilede vesenet, som hadde gråtemerker rundt øynene og i sannhet virket helt fra seg. Jeg nikket og lyttet, og følte meg som et veldig hyggelig menneske, da jeg bestemte meg for å ta ut 800 kr og gi det til henne.

"VENT... HVA?!?!" tenker du kanskje nå. Gav du 800 kroner til en dame sånn uten videre??

Ja. Jeg gjorde faktisk det! Ikke fordi jeg ikke hadde tanken om at denne dama kanskje svindla meg. Men fordi jeg, i min evige godhet (som jeg fortsatt støtter meg på fortsatt) veide opp ja og neigrunner til å hjelpe/ikkehjelpe:

JA: Jeg gir henne penger, og risikerer å miste 800 kr
NEI: Jeg gir henne ikke penger, og risikerer å ikke hjelpe en person i nød.

Nå er plutselig ikke valget så enkelt lenger? Som en vis person fra tv-en sa. "Man vil jo gjerne få hjelp, om man skulle ende opp i samme situasjon selv"

Så jeg hjalp denne dama. Ikke gratis, selvsagt. Jeg forventa jo å få pengene tilbake. Jeg fikk nummeret hennes (som virket) og et hellig løfte om at pengene skulle jeg få tilbake førstkommende mandag. (Dette var en lørdag)
Jeg sendte en melding litt senere, og utrykte min frykt, men fikk faktisk til og med melding om at dette skulle jeg ikke bekymre meg om, da flere jeg hadde pratet med samme kveld, hadde fortalt om en dame som passet mistenkelig til beskrivelsen, som hadde bedt om penger.

Søndagen kom, og jeg ringte henne opp for å diskutere detaljer... uten hell. Og det var da jeg skjønte at jeg hadde blitt svindlet. 800 kroner fattigere, men æren og min tro på menneskeheten hadde fått ubetalelig skade, og jeg følte meg som en idiot i omtrent tre uker etterpå.

Så moralen i historien? Uansett hvor bra person du ønsker å være, om det kommer en dame i midt-årene med oslodialekt som ber om å spørre om penger, be henne dra lukt til HELVETE!

5 kommentarer:

Anonym sa...

Uffda, men du hadde jo veldig ode intensjoner bak det! Er få som i det hele tatt vurderer noe slikt tror jeg.

Anonym sa...

hun dama burde skamme seg. rett og slett.

Griffus sa...

Får håpe du får hjelp om du kommer i den situasjonen selv da!!

Anonym sa...

Det er lavmål altså. :( Av dama, mener nå jeg. Men positivt tenkt av deg!

Anonym sa...

du er så altfor snill, da:P
Og for en støgg dame! Håper hun leser dette (ikke spør meg hvordan) og får så dårlig samvittighet at hun ikke får sove.