Noen gang opplevd at alt går dritt på en dag?
Du forsover deg. Bussen kjører fra deg. Du kommer to og en halv time på jobb, og på jobben er det generelt dårlig stemning fordi... rett og slett fordi. Så kommer du hjem og finner ut at strømregninga du trodde var betalt slett ikke var betalt, og ekstragebyret i tillegg svir ut det du har i lommeboka? Du får en telefon om at noen har finni ut at katten din er død, og på grunn av det så gjør kjæresten din det slutt fordi du aldri hadde noen knack i å passe på dyr. Kameraten din stikker av med jenta/gutten du så på som den aller mest perfekte, og skryter hemningsløst av den ville sexen de har?
Og alt på en dag? Dritt!
MEN!
Idag har jeg opplevd det nøyaktig motsatte. Jeg har opplevd en dag hvor det meste ser ut til å klaffe 2000 prosent. La oss se. Først av alt så klarte jeg å selge for 4750,- på jobben, noe som gir meg en drøy provisjon på 475 (10% altså). Jeg vinner et gavekort på 100,- i salgslotteriet og blir ikke nederstemann på salgslista. Plutselig ringer en kompis og forteller at vi har finni leilighet. Litt dyrere enn den forrige, men hey! Den har boblebad! Og alt er inkludert i leieprisen. Wohoo! Så kommer man hjem, og finner ut at man har fått 8500 kr tilbake på skatten .Woohoo!
Det neste som må skje idag er vel at jeg får meg en bedre halvdel!
En skikkelig skikkelig god mandags blues, med andre ord!
mandag 23. juni 2008
søndag 15. juni 2008
Ensomhet
Japp. Det er et ganske emo-tema, og jeg må jo si at jeg med såpass mange venner, bekjente, og et rimelig stort kontaktnett så finnes det ikke mye jeg kan klage over når det gjelder ensomhet.
Men!
Om det er en vond følelse som følger en hele livet, så må det være ensomhet. Jeg kan se for meg folk i absolutt alle aldre opplevele den vonde følelsen av å være den eneste i hele verden. Gamle, voksne, unge voksne, ungdommer, barn! Det finnes ikke en eneste person i verden som ikke har opplevd ensomhet på en eller annen måte. Det er jeg sikker på. Selv i en svær folkemengde kan man føle seg ensom.
På en side som heter PostSecrets, hvor alle og enhver kan sende in brev (av den klassiske typen) med en hemmelighet, gjerne postet på et postkort som er laget på en måte som passer til hemmeligheten. Bare dette er utrolig fascinerende, og når jeg så gjennom denne siden kom jeg fram til dette postkortet:
Jeg skal innrømme at jeg fikk nesten en tåre i øyet av postkortet. Jeg vet ikke hvor gammel denne personen er, eller av hvilket kjønn. Men jeg har ingen problemer med å se det for meg at det er en ung mann eller dame. Og de er ensomme.
Når jeg kom til Trondheim, sto jeg med unntak av et par venner (Kanskje spesielt Johanne) helt på bar bakke, og med litt uflaks kunne jeg sikkert ha endt opp nettopp som denne personen her.
Jeg har dermed en liten takkeliste:
Faddergruppa mi: En kjempegjeng som jeg trivdes med fantastisk den første uka. Det var trist at kontakten stagnerte litt, men jeg digger dere alle. Håper på en ny fest igjen.
Folka i andre etasje på Voll Studentby C bygg: Jeg vil savne filmkveldene. Håper på å holde kontakta oppe.
Student-TV: Wow... jeg tar denne til sist fordi den dominerer hvordan livet mitt i Trondheim har vært. I et tidligere blogginlegg skrev jeg: "Jeg har vært på intervju idag, om å få være med på Student-TV crewet... jeg vet ikke hvor gode sjansene mine er til å være med... men jeg håper... jeg håper!"
Jeg visste ikke hvordan det skulle gå. Men bare et par dager senere fikk jeg en telefon, og i følgende blogginnlegg fulgte triumfmarsjen.
Jeg aner ikke hvor jeg hadde vært idag uten Student-TV. Jeg er ikke den beste tv-makeren, men jeg kommer meg sånn sakte men sikkert. Men folka der! Fyttekatta. En så sammensatt ansamling av bra folk på et sted skal man lete lenge etter. (Jeg trodde det var umulig å få så mange bra folk som Kuffen bestod av i samme rom etter at jeg dro derfra, men der tok jeg feil)
Jeg mangler ord på hvor glad jeg er i dere (og jeg skriver dette klinkende edru), og hvor takknemlig jeg er for at Egil tok meg inn i kultur, på tross av rotehuet jeg er.
For jeg er sikker på at uten dere, folkens, kunne det like gjerne være meg som skrev det postkortet der oppe.
Om jeg skulle gått inn i en religion, så ville jeg valgt Studenttv-ismen. For dere er mine fakkings frelsere :).
Så dermed... takk folkens! Jeg ser fram til et genialt år sammen med dere til høsten!
onsdag 4. juni 2008
Min reise tilbake til gamlastaden
Vel, om noen har fulgt med meg personlig i det siste, så vet de kanskje at jeg har fått meg leilighet som er både bedre beliggende både i sammenheng med Samfundet og sentrum. (Som er det mest aktuelle, da det er da det IKKE går buss hjem fra byen) og hvor jeg bor sammen med litt mer bekjente folk, hovedsakelig fra tv-en. Litt mer personlig og trygt enn Voll, (og billigere). Dette er veldig digg, men det medfører noe som jeg aldri egenhendig har vært med på før. Nemlig UTFLYTTING!
Utflytting er skummelt på en del måter. Hvordan skal jeg få flytta min samling med filmer, bøker, blader, asjetter, glass, kniver og gafler. Etter at dette mot formodning ordner seg, hvordan skal jeg klare å gjøre leiligheten min så ren ogpen den var engang i tiden (men som ikke har vært siden... ca når jeg flytta inn). I tillegg til denne lille kilden å bekymre seg over, er det litt ekkelt å faktisk dra fra hybelen sin og å være borte i en måned. Tenk om man har glemt noe som kan mugne, og kommer tilbake til en nyutviklet sivilisasjon av uidentifiserte arter som alle har oppstått i bunnen av det som en gang var en bolle med frokostblanding. Tenk om man glemmer å lukke vinduene eller låse døra, og kommer tilbake til en bånnribbet hybelleilighet (som forøvrig fjerner de største problemene med punkt 1: Utflytting), eller tenk om man plutselig får en telefon som sier at nå må man pelle seg opp dit og flytte ut, for nå skal en liten kinesisk dame fra Frankrike flytte inn.
På grunn av disse urohetene var jeg ekstra nervøs for å dra hjem. Det var liksom litt mer å tape på å være hjemme lenger. Om man glemmer noe så er man, på godt norsk: Buttfucked.
Jeg sov ikke så mye i natt. Jeg la meg klokka fire, og skjønte i sekstiden i natt at jeg nok kunne glemme å prøve å få til de tre timene med søvn. Jeg satte på en Wes Craven-klassiker "Summer of Fear" siden jeg kjøpte tre filmer fra han, og ikke har sett annet enn "Wishmaster" så langt. Det funka, trøtt og nervøs som jeg var, men det funka.
Ihvertfall, dagen min var dermed ganske smooth, og jeg hadde gaaaanske god tid til å gjøre alt det jeg skulle på morgenen før jeg dro. Bagasje ble sjekket og ting ble lagt til. Bagasje ble sjekket igjen, og igjen, og jeg kunne fornøyd konkludere med at jeg hadde fått med meg alt jeg trengte. Sulten som en bjørn og trøtt som et muldyr så stakk jeg bort på butikken og kjøpte en pose med boller og en kartong med is-kaffe, i tillegg til et pondus-blad (Det er slutt mellom Jokke og Camilla... WTF???).
Etter litt pauseslækkings, siden jeg fortsatt hadde urovekkende god tid, satt jeg igjen med en bolle som jeg nesten glemte igjen i leiligheten (les: uidentifiserte arter), men i siste øyeblikk dro jeg den med meg.
Bussturen fra Voll til Sentrum og flybussen forgår i stillhet, det spennende skjedde når jeg kom fram og etter at jeg sjekka inn bagasjen. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontroll, og dette pleier stort sett å være en ganske smertefri opplevelse, men ikke helt idag. Jeg tok av meg alt som skal slå ut på detektorene, og rotet gjennom lommene for å ta ut lommebok, nøkler, mp3-spiller, alt det der. Så går jeg gjennom, og hva skjer? PIP PIP! Jeg tror at uansett hvor sympatisk og allright man ser ut, så er vaktene ganske raske på å fly bort til meg, for hun kom rett bort og sa ganske stramt at hun måtte sjekke meg. Hun førte denne lille lommelyktlignende saken over meg her og der, og innimellom ga den fra seg ganske ekle pip som hun ikke så ut til å reagere på. Plutselig pep det ekstra mye rett ved det høyre låret mitt. (Hun sjekka faktisk hatten min også, det var litt kult), jeg prøver først å bare klappe meg på lomma for å se hva det kan være, og kjenner ingenting. Hun prøver igjen. PIP PIP. Jeg putter hånda mi nedi, og tar opp, ikke EN, ikke TO, men TRE lightere... wow... prøv å bortforklare det. "Ja, jeg bare glemte at jeg hadde TRE lightere i lomma", men jeg hadde faktisk det, i min evige trøtthet, og lomma mi må ha vært videre enn jeg trodde siden jeg faktisk ikke klarte å kjenne det.
Hun fører metaldetektoren over igjen. PIP PIP. Jeg begynner å bli svett. Jeg kjenner i lomma mi, og langt der nede kjenner jeg en liten papirbit, jeg tar den opp, og det er sånn aliminiumspapir. Hun fører detektoren over meg igjen. PIP PIP. Hvaskjera?!?!? Jeg rekker ned hånda mi leeengst nedi lomma, og der finner jeg den lille jævelen. En fakkings 50-åring. Den slår straks ut på aparatet og etterpå er jeg fin.
"tilfeldigvis" blir jeg også bedt om å få databaggen min sjekka. Vakta forsikrer meg om at det er en stikkprøve, men jeg tror nok at det at jeg måtte sjekke lommene mine fem ganger før jeg fant kilden til den første testen kunne ha noe med saken å gjøre. Selvsagt er jeg ren for bomber, våpen og krutt, så jeg er ikke grusomt nervøs. Han ser igjennom. Takker, og jeg går (endelig!) videre innover.
Så! Dagens andre store høydepunkt. Jeg er ingen spesielt høy mann. Jeg rager omtrent like høyt (eller lavt) over bakken som en litt under gjennomsnittsjente, og til nå har det ikke vært et kjempestort problem, men idag fikk jeg virkelig føle hvordan det er å være vertikalt utfordret. (Props til Safet for å coine det. Jeg tror det var han ihvertfall). På narvesen så jeg en bok jeg hadde sikla på en stund. "Frelseren" av Jo Nesbø. Hvor står den? Øverste hylle som sikkert var sånn to meter høy, og ikke bare det, men også ganske langt inne på selve hylla. (Frelseren er åpenbart en populær bok i disse dager). Jeg har faktisk ingen mulighet til å rekke den, og om jeg hopper vil jeg ha en god sjanse til å rive ned hylla, bli sett på som alkoholiker og nekta å fly, så det var ikke et alternativ. Hva gjør jeg? Jeg kan selvsagt velge, av prinsippielle årsaker, å ikke kjøpe boka og ringe Norsk Integritetsforbund og klage på denne horrible diskrimineringen av korte, men jeg velger å se på det som en mildt tragi-komisk (10% tragisk, 90% komisk) situasjon. Jeg spurte dama bak disken om hun kunne hjelpe meg, og hun går rett bort og tar boka ned for meg. Jeg følte meg som en treåring.
Resten av bloggposten skal oppsummeres i listeform:
Utflytting er skummelt på en del måter. Hvordan skal jeg få flytta min samling med filmer, bøker, blader, asjetter, glass, kniver og gafler. Etter at dette mot formodning ordner seg, hvordan skal jeg klare å gjøre leiligheten min så ren ogpen den var engang i tiden (men som ikke har vært siden... ca når jeg flytta inn). I tillegg til denne lille kilden å bekymre seg over, er det litt ekkelt å faktisk dra fra hybelen sin og å være borte i en måned. Tenk om man har glemt noe som kan mugne, og kommer tilbake til en nyutviklet sivilisasjon av uidentifiserte arter som alle har oppstått i bunnen av det som en gang var en bolle med frokostblanding. Tenk om man glemmer å lukke vinduene eller låse døra, og kommer tilbake til en bånnribbet hybelleilighet (som forøvrig fjerner de største problemene med punkt 1: Utflytting), eller tenk om man plutselig får en telefon som sier at nå må man pelle seg opp dit og flytte ut, for nå skal en liten kinesisk dame fra Frankrike flytte inn.
På grunn av disse urohetene var jeg ekstra nervøs for å dra hjem. Det var liksom litt mer å tape på å være hjemme lenger. Om man glemmer noe så er man, på godt norsk: Buttfucked.
Jeg sov ikke så mye i natt. Jeg la meg klokka fire, og skjønte i sekstiden i natt at jeg nok kunne glemme å prøve å få til de tre timene med søvn. Jeg satte på en Wes Craven-klassiker "Summer of Fear" siden jeg kjøpte tre filmer fra han, og ikke har sett annet enn "Wishmaster" så langt. Det funka, trøtt og nervøs som jeg var, men det funka.
Ihvertfall, dagen min var dermed ganske smooth, og jeg hadde gaaaanske god tid til å gjøre alt det jeg skulle på morgenen før jeg dro. Bagasje ble sjekket og ting ble lagt til. Bagasje ble sjekket igjen, og igjen, og jeg kunne fornøyd konkludere med at jeg hadde fått med meg alt jeg trengte. Sulten som en bjørn og trøtt som et muldyr så stakk jeg bort på butikken og kjøpte en pose med boller og en kartong med is-kaffe, i tillegg til et pondus-blad (Det er slutt mellom Jokke og Camilla... WTF???).
Etter litt pauseslækkings, siden jeg fortsatt hadde urovekkende god tid, satt jeg igjen med en bolle som jeg nesten glemte igjen i leiligheten (les: uidentifiserte arter), men i siste øyeblikk dro jeg den med meg.
Bussturen fra Voll til Sentrum og flybussen forgår i stillhet, det spennende skjedde når jeg kom fram og etter at jeg sjekka inn bagasjen. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontroll, og dette pleier stort sett å være en ganske smertefri opplevelse, men ikke helt idag. Jeg tok av meg alt som skal slå ut på detektorene, og rotet gjennom lommene for å ta ut lommebok, nøkler, mp3-spiller, alt det der. Så går jeg gjennom, og hva skjer? PIP PIP! Jeg tror at uansett hvor sympatisk og allright man ser ut, så er vaktene ganske raske på å fly bort til meg, for hun kom rett bort og sa ganske stramt at hun måtte sjekke meg. Hun førte denne lille lommelyktlignende saken over meg her og der, og innimellom ga den fra seg ganske ekle pip som hun ikke så ut til å reagere på. Plutselig pep det ekstra mye rett ved det høyre låret mitt. (Hun sjekka faktisk hatten min også, det var litt kult), jeg prøver først å bare klappe meg på lomma for å se hva det kan være, og kjenner ingenting. Hun prøver igjen. PIP PIP. Jeg putter hånda mi nedi, og tar opp, ikke EN, ikke TO, men TRE lightere... wow... prøv å bortforklare det. "Ja, jeg bare glemte at jeg hadde TRE lightere i lomma", men jeg hadde faktisk det, i min evige trøtthet, og lomma mi må ha vært videre enn jeg trodde siden jeg faktisk ikke klarte å kjenne det.
Hun fører metaldetektoren over igjen. PIP PIP. Jeg begynner å bli svett. Jeg kjenner i lomma mi, og langt der nede kjenner jeg en liten papirbit, jeg tar den opp, og det er sånn aliminiumspapir. Hun fører detektoren over meg igjen. PIP PIP. Hvaskjera?!?!? Jeg rekker ned hånda mi leeengst nedi lomma, og der finner jeg den lille jævelen. En fakkings 50-åring. Den slår straks ut på aparatet og etterpå er jeg fin.
"tilfeldigvis" blir jeg også bedt om å få databaggen min sjekka. Vakta forsikrer meg om at det er en stikkprøve, men jeg tror nok at det at jeg måtte sjekke lommene mine fem ganger før jeg fant kilden til den første testen kunne ha noe med saken å gjøre. Selvsagt er jeg ren for bomber, våpen og krutt, så jeg er ikke grusomt nervøs. Han ser igjennom. Takker, og jeg går (endelig!) videre innover.
Så! Dagens andre store høydepunkt. Jeg er ingen spesielt høy mann. Jeg rager omtrent like høyt (eller lavt) over bakken som en litt under gjennomsnittsjente, og til nå har det ikke vært et kjempestort problem, men idag fikk jeg virkelig føle hvordan det er å være vertikalt utfordret. (Props til Safet for å coine det. Jeg tror det var han ihvertfall). På narvesen så jeg en bok jeg hadde sikla på en stund. "Frelseren" av Jo Nesbø. Hvor står den? Øverste hylle som sikkert var sånn to meter høy, og ikke bare det, men også ganske langt inne på selve hylla. (Frelseren er åpenbart en populær bok i disse dager). Jeg har faktisk ingen mulighet til å rekke den, og om jeg hopper vil jeg ha en god sjanse til å rive ned hylla, bli sett på som alkoholiker og nekta å fly, så det var ikke et alternativ. Hva gjør jeg? Jeg kan selvsagt velge, av prinsippielle årsaker, å ikke kjøpe boka og ringe Norsk Integritetsforbund og klage på denne horrible diskrimineringen av korte, men jeg velger å se på det som en mildt tragi-komisk (10% tragisk, 90% komisk) situasjon. Jeg spurte dama bak disken om hun kunne hjelpe meg, og hun går rett bort og tar boka ned for meg. Jeg følte meg som en treåring.
Resten av bloggposten skal oppsummeres i listeform:
- Sitte og vente på flyet. Lese "Frelseren"
- Sitte og vente på at flyet skal komme fram. Lese Frelseren
- Lure på om ikke det var litt vel mye risting for å være en så varm dag (I retrospekt)
- Gå ut av flyet og finne bagasje
- Vente på fattern
- Kjøre hjem
- Gå på do
- Spise mat
- Dra på kuffen og løpe. (det var digg, faktisk!)
- Dra hjem
- Ta litt kosetid ute med en øl og en sigarett, og "Frelseren"
- Se "Rovdyr" (Mulig jeg kommer ut med en analyse av filmen for å teste mine egenskaper på feltet)
- Skrive denne bloggen.
Dette har da vært min dag idag, og jeg kjenner at skrivelysten er tilbake, noe som er ganske digg, egentlig!
Håper du har kost deg med denne posten. I'll be back!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
