Skuffa!

Jeg er skuffa! Skam dere!
Dere står på min søte og flotte "STATCOUNTER" at 50% av besøkerne som er her går ut igjen innen fem sekunder! DETTE ER FOR DÅRLIG!

*hulk*

Wow! sinnsykt mange da!

Sjekk a! tusen stykker har vært innom sida mi den siste dagen lissom...

ehehe... neida! Jeg har bare oppdatert stat-counten til å ta med treff fra januar i dag, nå stemmer den ovenfor den andre kule kart-telleren jeg har også, ser du!

Bare til etteretning

Ex (madda)Fac(a)

Okay... dette er min selvpålagte siste skrivedag med Ex Fac... ergo skal jeg bli ferdig med hele resten av Ex Fac eksamen idag.

Jeg har grubla litt på dette med Ex Fac... Se for deg at for 500 år siden så sier en eller annen vis mann "Ja! Vi skal samle akademikerene sammen og la de lære våre metoder!" og en eller annen møkkaperson fra det 20- århundre sier "åja!! La oss gjøre det! også slår vi alt sammen i et fag som ikke ser ut til å ha sammenheng for fem flate øre, virker unødvendig, mest sannsynligvis er unødvendig, og helt umulig å stryke på, men sikkert ganske lett å få en møkka karakter"
Vismann: "Eh... du har misforstått, bob"
Bob dreper Vismann, tar over makta, og Ex Fac er til.

Det slår meg nemlig som ufattelig lite vits, dette Ex Fac tullet... jeg er nesten sikker på at de har gitt det navnet på overlegg, bare så det blir litt levelig å ha det. (Ikke noe som er så gøy som å si Ex Fakk! FAKKFAKKETIFAKK!)

Vi har en hel haug med forskjellige forelesninger innenfor forskjellige fag, og disse skal visst da ha noe å si med Harry Potter og Ildbegeret... du hørte rett... vi skal ha eksamen, basert på Harry Potter! Og da skal vi prate om dialog. "Å! sånn replikker?" Neida! For dialog er visstnok noe helt annerledes... du skjønner, vi eksisterer kun som et følge av den mikroekstensielle dialogen...
I tillegg så er mange av disse forelesningene så kjedelige at lærerene burde vurdere å kutte ut pausen fordi det er så mange høflige studenter som bare går i en, og "Stikke eller?" har blitt et termatisk utrykk som blir brukt ufattelig mye oftere enn "Dialog"
Blørgh.

På tide å starte å skrive...
Skjønner noen hvorfor jeg virker litt amper???

En oppsummering så langt

For et par dager siden hadde jeg vært her i Trondheim i... to månder. En sjettedels år alt... det er ganske sykt å tenke på. La meg nå ta en liten tanke eller to og oppsummere hva som har skjedd i løpet av den tiden.

Jeg har:

* Fått meg en skikkelig knall faddergruppe
* Fått meg noen mer permanente bekjentskaper av denne faddergruppa
* Joina Student-TV
* Blitt kjent med hybelfolk. (Derav hatt et par fyllekvelder, en pokerkveld og en drøy time med Family Guy)
* Fått en liten haug nye bekjentskaper i Student-TV
* Laget to saker for Student-TV og fått stemmen min ut på lokaltv
* Fått en godkjent Ex Phil øvelse
* Fått både ris og ros av en Schrødingers Katt journalist
* Filma Aylar Lie
* Filma Minor Majority
(Mye Student-TV her nå, merker jeg... men det har dominert litt)
* Vært hjemme på Jøndalen, noe som var en skikkelig høydare.

Det skal også nevnes dog, at selv om Jøndalen i år var fantastisk, så var det en ting jeg ikke følte i det hele tatt når jeg kom tilbake til Trondheim, og det var den alltid tilstedeværende følelsen av mild depresjon og ensomhet. Denne følelsen var det helt blotta for i år... og jeg har en teori om hvorfor det er sånn:

I Trondheim er det en helt ufattelig bra stemning... det er ikke noe helt plasserbart, men det er bare en generell trygghet jeg ikke opplever i Tønsberg. Det kan ha mye med at 20% av befolkninga her til enhver tid er studenter, og det er en viss trygghet i det, man føler seg aldri alene, selv ikke når man er hjemme, for det er alltid noen å prate med rett over gangen.

En annen ting kan være at jeg ble kasta rett inn i Student-TV med en gang jeg kom hjem, med både kamerajobb og egen sak å skjøtte, det ble også et par øl samme mandag jeg kom hjem (jaja! jeg er student... jeg har lov å feste på en mandag)

Så en oppsummering så langt: Trondheim er en fantastisk by. Det føles litt som Jøndalen egentlig... når man skal forklare hva som skjer der så sier man ting som "Joo, man går på skole, man stikker på fest, prater litt og sånt" og det vil ikke yte det fantastiske her for fem flate øre, akkurat som "spille kort og høre på musikk" som man gjør på Jøndalen.

Men hvis du er redd for at å bo i Trondheim overskygger Jøndalen, slapp av. Jøndalen er fortsatt himmelen... det er bare det at Trondheim er et fantastisk hverdagshjem sånn ellers.

Og nå er det bare å finne den fordømte kjærligheten da... flate!


PS: Jeg tok en titt på gamle postinlegg, og fant dette snart årsgamle inlegget... rart hvordan ting forandrer seg, mens noe er som det alltid har vært

http://gnomheim.blogspot.com/2007/01/heisann-2007.html

Daniel - En psykoanalyse (Kan føkke opp de svaksinnede)

Jeg skal nå prøve å gjøre noe nytt og skummelt, og jeg skal prøve å gjøre det uten å høres ut som:



1. En emofiksert unge som vil ha oppmerksomhet

2. En ravende galing

Det bør dog sies, at selv om dette innlegget er krydra med humor, som de fleste andre innleggene mine, så er dette muligens det med størst prosentdel av alvor i seg.

Jeg har et merkelig humør, og jeg går rundt og det føles ut som jeg er den eneste i hele verden som har dette humøret (Untatt de overstående to andre personlighetene selvsagt)

Nå skriver jeg dette innlegget av to grunner. Én er for å la interesserte lesere litt inn i mitt rare mystiske hodet, to er fordi jeg føler det er litt selv-psykologisk. Jeg vil også minne alle lesere som føler dette innlegget blir veldig egoistisk og enerådene, at dette faktisk er min blog, og at jeg skriver what-the-cløcking thing I like! Lurer du på hvordan jeg kan være redd for at noen finner dette tabloid? Jeg kommer til det!

La meg starte fra begynnelsen, som flere forfattere påpeker, er begynnelsen det beste utgangspunktet, når man skal ta en lang, dyp psykologisk status av seg selv! Så jeg starter på begynnelsen: (Fortelles fritt hva enn hukommelsen tillater meg å huske)


Den 25 Desember, en eller annen gang på morgenen, blir Daniel født, (and there was much rejoicing... yay). Daniel vokser opp som en gutt med mange rare tanker i hodet. I barnehagen er han gjerne tøffelhelten som stort sett viker for de større barna, og heller sitter oppe på steinheller og diskuterer filosofi med venner. (Jeg kødder ikke! Jeg diskuterte livet med Carl Fredrik som... 5åring?)



Ihvertfall, Daniel går videre til en skole, hvor han stort sett trives greit, bortsett fra et case av ganske alvorlig vimshet og et uheldig navn (Daaaaniel duppsko fra allemannsland!). De første årene får Daniel høre mye av det sistnevnte. I starten er det rimelig plagsomt, men det roer seg en del. Daniel er fortsatt ganske liten og ufarlig, og har ikke grusomt mye ryggrad, uten at det heller gjør så veldig mye.



Et sted mellom 5-6 klasse får Daniel seg sin første... eh... ordentlige kjæreste. La oss kalle henne "Lise" i denne sammenheng. Daniel blir sammen med Lise fordi han har veldig lyst på kjæreste, og hører noe rykter om at "Lise" er forelska i han, de blir sammen og henger en god del sammen.



En god stund senere blir Daniel forelska i en døv jente. La oss kalle henne "Gunnhilda" i denne sammenhengen. Til slutt går denne forelskelsen såpass langt at Daniel velger å slutte sitt... forhold... til "Lise".



Om dette har noe å si for historien jeg kommer til, vet jeg ikke... men jeg tar det med allikevel... jeg er jo ganske egoistisk, egentlig!



I korte trekk klarer faktisk Daniel, mot alle odds, å bli sammen med denne døve jenta, tross i åpenbare komunikasjonsproblemer, og det faktum at Daniel er omtrent et hode lavere enn alle andre gutter i sammen årskull, har en ryggrad som en ryggløs orm og er omtrent like kul som pensjonistlærere.



(Det skal også sies at det er omtrent på denne tiden at klassekamerater og barn og unge generelt finner ut gleden ved å være onde mot hverandre)



Daniel og Gunnhilda har et ganske trøbbelsomt forhold, med mye oppslåing og bli-sammenigjenging, stort sett på grunn av Gunnhilda. (Ikke det at jeg kan klandre henne, egentlig... eller at jeg bærer noe stort nag... men jeg kommer til det, tror jeg) Til slutt ender det med et permanent brudd som holder Daniel kjæresteløs den dag i dag.



Daniel, som fortsatt har en god del ikke-kule egenskaper, blir smått holdt utenfor av de "kule" i klassen, og gjør desperate, patetiske og greit mislykka forsøk på å være kul. (Som å skaffe seg sæggebukse). Det skal sies at Daniel ikke får håret vaska i doskola hver skoledag, men det er en slags følelse av å bli holdt utenfor. Heldigvis har han trofaste venner som han henger mye med på denne tiden.

Et sted i løpet av syvende klasse skjer det noe med Daniel, som kan tyde på litt latent sinnsykdom... hihi... nærmest over natta utvikler han en eller annen rar hypokondertilværelse og føler innimellom en slags svimmelhet, noe han ganske feilaktig tolker som tegn på at han skal kaste opp (noe han aldri gjør). Daniel blir deretter redd for diverse sykdommer, blant annet:


Omgangssyke
Hjernesvulst
Hjernehinnebetennelse
Kreft
Sukkersyke
osv.

Han får også en slags videreført dødsangst på foreldrenes vegne, og en dag er han så nervøs for at moren har dødd, at han nekter å legge seg før han har prata med henne, mens han hører triste ballader av musikk i øret sitt!



Innimellom føler han også seg merkelig dårlig, og innimellom går han hjem fra skolen før tida.


Denne tilværelsen gjør at Daniel til tider blir ganske bedrøva, og en dag begynner han plutselig,
utifra det blå, å gråte. Dette gjør at faren til Daniel blir en smule rådløs, tenker på psykolog, men heller tar en lang gåtur med han, og de prater om litt diverse ting (som å starte å begynne på ungdomskolen)

Etter dette begynner overstående sinnsykedomssymptomer sakte men sikkert å avta, mens hypokondertilværelsen holder tak en god stund til.


Deretter bærer det over til ungdomsskolen. Ungdomsskolen er som mange sikkert vet en skjærsildstilværelse hvor man opplever drittkasting, trakkasering, mobbing og til tider en sikker død. Daniel slapp heldigvis unna mesteparten av dette, men på grunn av en ganske uskadelig måte å være på, og relativt manglende evne til å ta igjen, så blir Daniel et visst (om ikke totalt) mål for fjortisser med selvrealiseringsproblemer. Han har fortsatt, heldigvis, gode venner som han henger mye sammen med, og det blir aldri noe store greier, men det fører til at, som klassestyreren peker på, han mister litt av spontaniteten han hadde før.



Det første året på ungdomskolen går Daniel på en ungdomsklubb ved navn Zub Zero, i den tro at det er det eneste reelle ungdomstilbudet for sånne som han. Han blir med på DJ-gjengen uten spesielt hell, og opplever at Zub Zero er et skikkelig møkkasted, med en god del møkkafolk. (tenk "kule" gangstere som røyker og drikker seg dritings hver helg, så har du en sånn relativt god formening om hvor jeg vil hen). Daniel har også, som nok de fleste andre, ganske mange tilfeller av überlamehet i denne tiden.

I niende klasse starter Daniel på noe som heter Kuffen, og en helt ny tilværelse åpner seg. Han blir møtt av noen genuint hyggelige mennesker, som faktisk ser ut til å bry seg, og faktisk er hyggelige! Oh the joy!



Her begynner det som Daniel (altså jeg) vurderer til å være det første problemet... en slags kulturkræsj som kanskje har fått uante følger for vår helt (egotrip! hihi). Daniel, som er vant til at ingen komplimenter kommer gratis, og at man ikke skal forvente at noen skal være hyggelige, kommer plutselig inn i et fantastiskt hyggelig miljø. Se for deg den mindføkken a, noe er dømt til å gå galt!



I de neste år, og spesielt etter at Ungdomsskolen er slutt, begynner Daniels selvtillit å bygge seg gradvis opp igjen. Han starter på Helse- og sosialfag, og går videre på Barne- og ungdomsarbeiderlinja, og blir kjent med flere genuint hyggelige folk.



Dessverre sliter Daniel fortsatt med noe som følger han videre.



Og nå skifter jeg tilbake til "jeg"-form.



For et par år siden, var jeg genuint redd for at alle de jeg hang med på fritiden (osrælg-gjengen, osv.) bare var vennene mine for å være snille. Noen gang opplevd å møte en skikkelig sosialt retarterd person du følte du MÅTTE være venn med, fordi han ikke visste bedre? Vel, jeg var livredd for å være denne personen.

Hva vitsen med hele denne historien er? Hmmm.... ikke godt å si, men det føles ganske greit å skrive det, for nå trekker jeg sammenhenger og leker psykolog med meg selv, det er allright.

Greia er at jeg lider av et til tider ganske lunefullt humør. Jeg snakker ikke om et sånt humør som skifter fra at jeg blid og glad og danser rundt i sola, for så, i neste øyeblikk å falle sammen i gråt og selvskading. Det er mer... Noen ganger har jeg en nesten paranoid følelse at jeg bare er teit, mongo, stygg osv. Du vet, den standard "ekke bra til noe, ekke spesiell, hvorfor gidder noen å henge med meg a?"

Dette er ikke hovedfølelsen min altså! Vanligvis tenker jeg aldri over det, og andre ganger føler jeg meg som den kuleste i hele verden, der jeg går ned gata og føler meg 20 cm høyere og 20 kg tynnere og bare eier verden. Men så er det tilbake til de dagene hvor alt føles litt kjipere, og hvor alt mulig kan være en skjult tendens til at noen hater meg! Det at jeg også har en tendens til å si mye teit hjelper jo ikke så mye det heller egentlig. (ca 60% av alle ting jeg sier er morsomheter, ca 50% av dette igjen er i det hele tatt morsomt. Altså er en tredjedel av alt jeg sier dårlige vitser. Og man kan jo da spørre seg hvorfor jeg fortsetter med disse, og det ærlige svaret er: Jeg aner ikke. Jeg kan bare anta at mennesker gjør mye de vet er teit, men fortsatt gjør det). Jeg har lurt på innimellom om jeg kan være manisk depressiv... en slags sinnsykt (ingen ordspill ment) mild form... men så leser jeg hvordan man føler seg, og det stemmer egentlig ikke... bortsett fra et til tider ganske skiftende humør. Det finnes dager hvor jeg kan trekke pusten, smile litt og tenke "Dette er en god dag" og så helt omvendte dager.


Jeg vet liksom ikke helt hvorfor dette er, men jeg er ganske overbevist om at flere føler det sånn... men jeg kan jo ikke vite noe med sikkert. Med meg går det stort sett over sånn over natta, men det kommer tilbake med jevne mellomrom, muligens på grunn av slitenhet, stressethet, eller triggere som gjør at jeg blir ekstra bedrøva, uten at jeg egentlig ser noe grunn til å grave for dypt i hva det kan være.

Så der har dere det, mine kjære lesere... den beinharde Daniel er ikke så beinhard som dere hadde trodd! HAHA! Det hadde dere ikke trodd, hadde dere vel?

Men slapp av, kjære leser. Det er ikke noe alvorlig. Hvis det skulle være noe tvil så har det aldri vært snakk om å briste ut i gråtkvalte hikst mens man ligger sammenkrøpet på gulvet i fosterstilling mens man vugger fram og tilbake og skriker "Jeg er hele verdeeeens midtpunkt! Jeg ER det! JEG er det! jeg er DET!" Kanke skjønne hvordan du kan tenke sånt!

Så der er det skrevet! Innlegget er ikke så kult og gjennomført som jeg hadde håpet. Jeg hadde planer om å lage illustrasjoner og forklaringer og sånt, men klokka er seint og jeg skal opp tidlig og se på klassisk film imorgen.


Så, god natt, og sov godt, kjære trofaste lesere!

Jøndalen! Jeg elsker deg!

Jøndalen er rett og slett helt fantastisk! Ikke la dere tro jeg er hjernevaska, alle dere som ikke kan forstå at å spille kort og høre på musikk bare er kjedelig, men tro meg... det høres simpelt ut, men det er sååå mye mer!

Jeg skal ikke gå så dypt inn i hele den sosiologiske psykologien med turen, i og med at jeg ikke er psykolog allikevel, men filmanalytiker (in education), og at jeg sitter ved et ganske råttent keyboard. Jeg håper allikevel å komme med gode tanker om et par dager, (selv om det nok mangler mye av det psykiske i seg)

Tjihihoho