Tyggegummi i hjernen. (Livsoppdatering og et par filosofiske spørsmål)

Allright. Det begynner å bli grææææla lenge siden jeg skrev forrige gang. Jeg føler liksom ikke at jeg har noen inspirasjon til å skrive i det hele tatt, og når jeg først får det, så får jeg såvidt tid til å gå inn her på blogspot før inspirasjonen er borte. Som en vedvarende skrivesperre jeg sliter med, og det er litt trist, for jeg føler jeg har mye inspirasjon å få ut, men nå som jeg ikke kan skrive mer enn to linjer av gangen, så blir tanker og ting og tang jeg gjerne vil få ut på papir blir liksom sittende igjen i hodet.
Nuvel.

Jeg føler det er på tide med en liten livsoppdatering, siden ting flyr rundt ganske radig for tiden.
Det mest viktige så langt er vel at jeg er på vei til å flytte inn sammen med tre andre. To av dem er fra underholdning på Student-TV og den siste, som i mindre grad er involvert i Student-TV er en kamerat av en kamerat, og vil nok bli en kamerat av meg også om ikke altfor lenge.
Leia er lav, leiligheten er sentral og jeg kommer til å få mye mer plass til å boltre meg på enn det jeg har nå. For ikke å snakke om hvor koselig det sosiale kommer til å bli. (Forøvrig er planen å lage en husblogg. Følg med!)

Videre så fikk jeg ikke sommerjobben på Movietime jeg hadde håpa på. En måned med jobbing er jo nettopp det. Jobb. Men erfaring trenger man, og det man trenger enda mer er penger. Ikke fordi jeg egentlig er en ondskapsful kapitalist, men fordi det er ganske deilig å kunne slappe av uten å hele tiden bli plaget over hvordan pengene aldri strekker til.

Deretter kan jeg jo fortsette å prate om kjærlighetslivet mitt, og du verden, du verden. På kjærlighetsfronten må jeg være verdens kjedeligste mann. Vel, om man fant ut at man skulle legge ut alle mine tanker om temaet, erfaringer og sånt, så kunne det sikkert blitt en skikkelig tragi-komisk bok. Spesielt med den rette vinklingen og min egen lille livstørre humor bak det...
Hmm, det var en idé. Nuvel. Det som idag kan se ut som en lovende greie, er imorgen plutselig ingenting. Kjærligheten er flyktig, som så mye annet, litt som skrivesperren min, som på grunnlag av alt jeg har skrevet til nå ser ut til å være tilbaketrukket, om så bare for i kveld.

Det går en kul film på tv for øyeblikket. Den heter "Waking Life" og handler om en kar som ikke klarer å komme seg ut av sine egne Lucid Dreams, altså drømmer hvor han selv er bevisst tilstede. I disse drømmene møter han forskjellige folk som har egne teorier og tanker om eksistensielle temaer. Og et av disse syns jeg var nesten litt ekstra interessant:


Jeg vet ikke hvordan folk generelt er på dette planet jeg, men jeg personlig går inn og ut av busser som en zombie. Jeg prøver å se rett frem og unngår plent å se folk i øynene. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men sånn er det nå. Vi mennesker, og kanskje spesielt i kalde lille Norge, er fryktelig flinke til ikke å ville bli kjent med hverandre, som jeg ser det. Hvem vet hva den andre tenker. Hadde jeg sitti på bussen og prata med personen ved siden av meg ville nok den personen trodd at jeg var helt gal, for det er tross alt bare gærninger på buss som gjør sånt.
Samme med i butikker egentlig. Når jeg jobba i butikk så dro jeg fram hovedfrasen "Hei!(...) Det blir et eller annet beløp (...) Ha det fint". Det tok omtrent fire sekunder før personen var glemt fra ansiktsdatabasen min, og hva enn de hadde kjøpt var helt uinteressant. Kanskje er jeg en smule sær? Jeg vet ikke helt. Men jeg har en følelse av at vi mennesker er litt redd for hverandre. Slått av en prat med tilfeldige folk uten å ha en promille i det siste? Ikke jeg heller, bortsett fra en kar jeg kom i tilfeldig snakk ved når jeg var ute og røyka en hyggelig sommerkveld, så på den måten kan man vel faktisk se på røyk som noe positivt, (noen vil hate meg for at jeg sier dette, jeg vet). Folk i felles skjebne føler seg mer vennligstilte. Folk med hunder, eller folk med babyer, kommer lettere i kontakt med hverandre enn vanlige folk. Det er nesten litt rart, men det faller visst folk inn litt mer naturlig.

Jeg tror jeg har fått et analyserings-problem. En slags avhengighet, og jeg skylder på hjemmeeksamen som stilte så store krav til at jeg måtte analysere alt. Så nå går jeg rundt og analyserer hvorfor himmelen er blå, hvorfor det og det skiltet sier det det gjør, og for hvem gamle damer mellom 55-70 år som rynkekremen på tv-en egentlig er for.

Vel. Det var dagens lille brudd på skrivesperre. Jeg er litt glad og stolt, og egentlig håper jeg at jeg kan fortsette å skrive sånn som jeg gjorde i kveld... for dette var hyggelig!

Daniel

Ps: Skriv gjerne kommentarer. Om det finnes én ting der ute som funker som bra inspirasjon, så er det å vite at noen faktisk leser denne bloggen. Ikke ment som kritikk mot noen altså, for jeg er ikkeno flink til å kommentere selv, (av samme grunn som jeg nesten aldri skriver, lite inspirasjon) men det er jo kjekt for folk å vite.
Cheerio!