torsdag 29. november 2007
Kaizers
Jeg hørte akkurat på "Kontroll på Kontinentet" idag. Den har jeg ikke hørt på kjempelenge. Det var som å hilse på en gammel venn...
mandag 26. november 2007
En liten sang
Så en kamerat fra Tv-en introduserte meg for Fruity Loops, et musikkprogram som er vannvittig stilig bare man skjønner noe annet (noe jeg, etter uttalige forsøk, nå endelig klarte)
Resultatet, etter litt prøving og feiling er to sanger, som til tross for åpenbart amatørhet, har truffet meg litt i hjertet, fordi de faktisk er lyttbare. Så væsshego!
To sanger laget av en kar som ikke har mye rytme eller sans for gehør!
Resultatet, etter litt prøving og feiling er to sanger, som til tross for åpenbart amatørhet, har truffet meg litt i hjertet, fordi de faktisk er lyttbare. Så væsshego!
To sanger laget av en kar som ikke har mye rytme eller sans for gehør!
lørdag 10. november 2007
Sudden Death
Noen gang opplevd å ha gått til butikken, kjøpt noe og gått ut, for å bruke tid på å gå hjem, for så å finne ut at du har glemt noe som er helt grunnleggende for middagen? Så må du gå tilbake mens du surmuler over hvorfor i alle dager du ikke kunne huske den siste varen, så hadde du slippi alt dette her?
Eller at et kamera du kjøper viser seg å være dritt, og du skjønner du har kasta bort 1500,- kroner?
Eller at cd-en du kjøpte bare inneholdt dritt?
Alt dette er ganske bortkasta, men det er overhode ingenting i forhold til den mengden bortkastethet som de som dør opplever! Tenk på det!
For ikke så veldig lenge siden gikk en elev på en finsk skole berserk og tok syv andre med seg i døden, blant disse fem andre elever. For en måte å dø på! Å gå til det stedet man tilbringer 6-7 timer daglig i 10 år for å kunne være forberedt på livet, også blir man drept. Tenk på hva de kunne brukt de 6-7 timene per dag de siste tre årene (la oss si at noe av det de har lært er grunnleggende for å forstå ting og sånt, men det er helt sikkert mye der som de også kunne ha klart seg uten)
Tenk å stå opp en dag, uvisst om at man selv aldri kommer til å legge seg ned i den senga igjen, at man om kun få timer kommer til å være sittende fast i en bil og merke livet dø ut av en, mens man tenker over hvor bortkasta så mye har vært. Så sårbare vi er for det meste er det nesten litt rart vi ikke frykter dette med død mer, men vi har vel forstått at dette er noe naturlig, som vi bare må tåle.
Det er så mye man går rundt og bekymrer seg for hele tiden. For ikke mange ukene siden var jeg kjemperedd for en Film & Fortellingsoppgave jeg hadde, og bare et par uker før det hadde jeg en Ex Fac eksamen som jeg fortsatt er litt redd for. Man kan være bekymra for at man opptrådde dumt på festen i går, eller at man kanskje ikke burde klina med den og den. Man kan bekymre seg over at pengene ikke kommer til å strekke til.
Men i bunn og grunn er det ganske trivielle greier i forhold til evig mørke...
Det er ganske sykt å tenke på egentlig syns jeg, uten egentlig å være noe særlig reddere for døden nå enn før, men det er jo en tanke som ikke slår meg personlig så ofte, ihvertfall. Veldig sjeldent står jeg opp og tenker "Dette kan være min siste dag i live", men det kan jo faktisk det, millioner opplever det daglig.
Jeg tror jeg setter en strek der, for det var egentlig bare det poenget med dette bloginnlegget var... å tenke for megselv hvor skjøre vi egentlig er.
Eller at et kamera du kjøper viser seg å være dritt, og du skjønner du har kasta bort 1500,- kroner?
Eller at cd-en du kjøpte bare inneholdt dritt?
Alt dette er ganske bortkasta, men det er overhode ingenting i forhold til den mengden bortkastethet som de som dør opplever! Tenk på det!
For ikke så veldig lenge siden gikk en elev på en finsk skole berserk og tok syv andre med seg i døden, blant disse fem andre elever. For en måte å dø på! Å gå til det stedet man tilbringer 6-7 timer daglig i 10 år for å kunne være forberedt på livet, også blir man drept. Tenk på hva de kunne brukt de 6-7 timene per dag de siste tre årene (la oss si at noe av det de har lært er grunnleggende for å forstå ting og sånt, men det er helt sikkert mye der som de også kunne ha klart seg uten)
Tenk å stå opp en dag, uvisst om at man selv aldri kommer til å legge seg ned i den senga igjen, at man om kun få timer kommer til å være sittende fast i en bil og merke livet dø ut av en, mens man tenker over hvor bortkasta så mye har vært. Så sårbare vi er for det meste er det nesten litt rart vi ikke frykter dette med død mer, men vi har vel forstått at dette er noe naturlig, som vi bare må tåle.
Det er så mye man går rundt og bekymrer seg for hele tiden. For ikke mange ukene siden var jeg kjemperedd for en Film & Fortellingsoppgave jeg hadde, og bare et par uker før det hadde jeg en Ex Fac eksamen som jeg fortsatt er litt redd for. Man kan være bekymra for at man opptrådde dumt på festen i går, eller at man kanskje ikke burde klina med den og den. Man kan bekymre seg over at pengene ikke kommer til å strekke til.
Men i bunn og grunn er det ganske trivielle greier i forhold til evig mørke...
Det er ganske sykt å tenke på egentlig syns jeg, uten egentlig å være noe særlig reddere for døden nå enn før, men det er jo en tanke som ikke slår meg personlig så ofte, ihvertfall. Veldig sjeldent står jeg opp og tenker "Dette kan være min siste dag i live", men det kan jo faktisk det, millioner opplever det daglig.
Jeg tror jeg setter en strek der, for det var egentlig bare det poenget med dette bloginnlegget var... å tenke for megselv hvor skjøre vi egentlig er.
torsdag 8. november 2007
Anti-Mobbe propaganda. (Frustrert rant)
Jeg bør vel si, før jeg sier noe annet, at jeg på ingen måte støtter mobbing (Se min andre post om mobbesituasjonen i Norge) men er det noe jeg hater så sinnsykt vannvittig, så er det propaganda, på noen som helst form eller måte, som overdriver og overtramper og svartner til alt mulig rart. anti-mobbepropaganda er ikke noe unntak.
Helt tilfeldigvis kom jeg inn på en side på nettby, hvor noen hadde denne i dagboka si:
"MOBBING-
”Mamma! Mamma! MAMMA! Skolen begynner!” ropte Camilia og ristet Anna, moren hennes hysterisk. Anna gjespet og så på klokka på nattbordet hennes. ”Kjære deg, Camilia! Klokken er bare halv 5!” hvisket Anna for å ikke vekke Todd, faren til Camilia.
”Gå og legg deg igjen så vekker jeg deg når skolen begynner” sa Anna og gjespet en gang til.
Camilia senket hodet og tasset stille inn på rommet sitt igjen.
”Mamma? Hvorfor er du så stille? Er du ikke glad for at jeg skal begynne på skolen?” spurte Camilia og så på Anna. ”Selvfølgelig er jeg glad for at du skal begynne på skolen! Jeg er bare litt sliten. Men... Spis opp maten din nå, vi må gå om ti minutter”. Camilia stappet i seg den siste matbiten og gikk ut i gangen. Hun tok på seg den rosa jakken sin og den nye skole sekken hennes. Den var hvit og veldig dyr. Men det tenkte hun ikke noe på. ”Kom mamma! Jeg vil gå til skolen!” Ropte Camilia. Hun var så glad for og komme et skritt nærmere en nye verden.
Senere satt Anna og Camilia i bilen. ”Tror du at jeg vil få noen venner på skolen? Jeg fikk jo ingen i barnehagen...” spurte Camilia og så ned på fange sitt. ”Du får sikkert mange beundrere, du ser jo ut som en liten barbie dokke. Lyst glatt hår, blå øyne! Hvem kan ikke la være og bli kjent med deg? Og du er jo grei... ”sa Anna og smilte til Camilia.
”Her er pulten din Camilia”. Sa Frøken Petunia. ”Håper du kommer til og trives!” sa hun og smilte til henne. ”Det var et stygt smil” tenkte Camilia og skar en grimase. Hun var jo kjempe feit og hadde kort hår. ”æsj...” sa hun lavt. Anna tok plutselig Frøken Petunia ut på gangen for og snakke med henne, men det brydde ikke Camilia seg så mye om da. Camilia så om det var noen hun kunne bli kjent med rundt seg. Men alle var så sjenerte at hun ble sjenert selv. Men plutselig kom det en jente bort og satte seg på pulten hennes. ”Hei! Jeg heter Tanja. Hva heter du?” spurte hun Camilia. ”Jeg heter Camilia. ”sa hun lavt. Camilia var litt sjenert. ”Det var et stygt navn!” ropte hun og skratt lo! Hun løp bort til en liten gjeng med jenter og to gutter. Hun begynte og hviske til de mens hun så på Camilia, og plutselig lo alle og peket på Camilia.
Det virket litt som at Tanja ble ganske populær i løpe av en uke. Men det var ikke rart, Hun hadde bølgete brunt hår og lange øyevipper. Hun hadde masse fine klær og bamser. Bamsene kom fra andre land som England, Italia og Florida. Da Camilia ville vise fram sine dukker lo bare alle. Dukker var liksom ut. Tanja hadde mange beundrer som klenget seg på henne på hele tiden. Men det så ut som at hun nøt det og at hun likte og se Camilia stå i et hjørne alene.
En dag Camilia kom på skolen sto Tanja og gjengen hennes midt i skolegården. Du stirret på henne som om de hatet henne. Camilia bare så en annen retning og prøvde og over se de. ”Så du skal liksom bare late som at vi er luft?” sa Tanja spydig. De andre bak Tanja fniste. ”Kom igjen jenter! La oss vise hvem sjefen er!” Ropte Tanja og sprang mot Camilia. Camilia prøvde og springe vekk men de var for raske. De drog i den hvite sekken hennes og slengte den ned i en sølepytt. En av guttene åpnet sekken og tømte ut alle skolebøkene hennes. Camilia slo og sparket igjen på de andre. Men de var for sterke. De løftet henne og kastet henne i sølepytten men sekken sin. Tanja lo en grufull latter og løp vekk før noen andre så det. Alle de andre løp etter. ”Hvis du sier dette til noen, vil du oppleve verre!” skrek Tanja og forsvant inn på skolen. Camilia satt igjen med sine skitne saker og gråt.
Årene gikk, Camilia ble større og sterkere. Men Tanja hadde makten over henne. Det var i 5. klasse det ble verre og verre for hver dag. Helt siden hun begynte på skolen hadde Camilia blitt mobbet fælt av Tanja. Tanja hadde fått kjæreste med en som het Joakim. Joakim fikk de andre guttene med på Tanjas lag.
En fredag, etter skolen sto Tanja og nesten hele klassen på fotball banen. Camilia synes det var litt rart at ikke Joakim og vennene hans var der. Men det var ikke noe og tenke over. Hun ville bare skynde seg hjem! Så det ikke ville få tak i henne. Plutselig kjente hun noen sterke armer som tok henne. Camilia ble dratt bakover til fotball banen. Hun kjempet for livet å komme seg løs. Men Joakim og vennene hans holdt henne. Joakim tok fram en kniv og kuttet henne langs armen. Camilia skrek. ”Hold kjeft!” Skrek Joakim. Hun orket ikke tanke på og bli kuttet mer så hun ga opp og lot dem dra henne til Tanja. Camilia lukket øynene. Hun bare ventet til noe skulle skje, men hun ville ikke se...Hun ville ikke se Tanjas grufulle smil.
Men hun ville ikke mer! ”NÅ ER DET NOK!” skrek Camilia å rev seg løs. Hun løp som aldri før og klatret opp i et tre. Tanja skrek om at vi skulle ta henne. Hun ville ikke gi seg før hun hadde skadet Camilia. Camilia skrek, og klatret lenger opp i treet. Tanja kom etter. ”Ikke drep meg” sa Camilia stille og livredd. Tanja lo og tok tak i benet til Camilia. ”Nei! Jeg faller” skrek Camilia og klamret seg fast i treet. Joakim kom opp med kniven og skar henne på fingrene. Hun skrek av smerten og slapp taket. Det dryppet litt blod i øynene på Tanja. Hun mistet balansen, men hun holdt seg fast i Camilias ben. Tanja skrek om hjelp men ingen kunne hjelpe henne. Joakim var for høyt oppe og Camilia ville ikke hjelpe. ”HJELP” skrek Tanja før hun falt. Greiner skrapte ansiktet og resten av henne. Hun besvimte. Joakim bannet og dyttet Camilia ned. Hun landet på hodet og fikk en skade for resten av livet.
Camilia lå 2 uker på sykehuset, med en liten hjerneskade. Tanja var helt okay. Da Camilia kom tilbake til skolen sendte Frøken Petunia henne rett opp til rektor. Hun var fått skylden for å dyttet Tanja ned fra treet, og det fikk hun straff for. Resten av 5. klasse måtte hun vaske doene på skolen.
Da Camilia begynte i 6.klasse ble livet verre for henne. Hun ble tvunget til og gjør leksene til de andre i klassen. Etter skolen ble hun skåret av kniver mange ganger. Hver dag kom hun hjem med et stort sår eller et stort blåmerke. Anna og Todd begynte og bli engstelige for at noe ville skje henne. Mangen ganger spurte Anna og Todd hva som hadde skjedd, men hun sa at hun bare hadde falt eller skrapt seg.
Camilia sluttet å gjør motstand når Tanja angrep henne. For Camilia viste at hvis hun tok igjen eller prøvde å komme seg unna, ble det bare verre. Hun lot dem ta henne, Camilia sa ingenting. Lot dem skade henne og tvinge henne til ting. Camilia lot dem få se blod. Hver dag etter skolen ble hun banket opp av Tanja. Camilia gjorde ikke noe motstand for og redde henne selv fra smerten. Noen ganger måtte Camilia gå ned på matsenteret og stjele godteri til Tanja. En gang ble hun tatt, og måtte betale 100 kr.
Men en dag, da Tanja og vennene hennes sto i skolegården og ventet på at Camilia skulle komme, kom hun ikke. Timen begynte, men læreren var heller ikke kommet. ”Det var noe galt her” tenkte alle. Plutselig kom rektor inn i rommet med frøken Petunia. Petunia gråt og rektor var ut av seg. ”Camilia knivstakk seg selv i natt. Hun ligger nå på sykehuset og er nesten dø. Før hun falt i koma sa hun at Tanja og gjengen hennes gjorde det.” sa rektor. Han var ikke blid. ” Jeg har ikke drept henne!” skrek Tanja. Hun hadde tårer i øynene. ”Men hva har dere gjort henne?” spurte Petunia. Hun var helt på gråten. Stakkars lille Camilia lå på sykehuset, nesten dø. Plutselig reiste Silje seg opp og sa ”De har mobbet henne, skarpt henne med kniv, og truet henne!”. Silje hadde sett på da de gjordet det, men hun hjalp henne aldri, for hun var redd for å bli skadet selv. Men nå var det nok. Hun nesten brølte ut alt hun hadde sett og hørt. Tanja ble rød i fjeset av raseri.
Tanja og gjengen hennes ble tatt inn på rektors kontor. Straffen var hard, og slit.
En uke senere gikk Silje på vei hjem fra skolen. Hun var helt ute av seg, Camilia hadde død. Men så fikk hun øye på Tanja. Hun så fullstendig gal ut. Håret hennes var sto rett til værs og hun svettet. Hun gikk truende mot Silje. Tanja tok en kniv opp av lommen og løftet den til værs. Silje klarte ikke og bevege seg. Hun sto der og så på kniven som kom nærmere og nærmere. Tanja hylte kniven i Silje.
Denne historien er helt sann! visst du kopierer dette OG LEGGER DET INN I DAGBOKEN DIN viser du at du støtter alle som blir mobbet og at du er helt i mot det! Få en slutt på mobbingen"
Jeg vil starte med slutten... slutten oppfordrer alle som støtter de som blir mobba og er helt imot mobbing til å poste denne i dagboka si. Som om det finnes noen i hele den vide verden som faktisk er for mobbing. Det er ingen som er for mobbing. Du kan ta deg et par dasstørk på at selv de verste mobberne vil si at mobbing er noe dritt, det er bare at ingen skjønner at det de gjør faktisk er mobbing, og det er noe som alle som kan se litt lengre enn to cm ut av øyegropen kan forstå.
Så går vi videre til begynnelsen av fortellingen. Den gjør et stort poeng av at Camilla ikke fikk noen venner på barnehagen. Jeg er ingen barnepsykolog eller har stor erfaring med dette, så hvis noen vet mer enn meg om dette, så er det bare å motsi meg, men det slår meg at relasjonene i en barnehage er så flyktige at det er helt vilt. Jeg har jobbet en del i barnehager rundt om og har opplevd barn som krangler noe vannvittig, for så å bli venner bare minutter etterpå. Jeg har opplevd at unger som oppfattes som så sære og hissige og kontrollerende av voksne fortsatt har venner som prøver å holde ut med dem. Vi prater altså om barn i fire-fem års alderen.
Poenget mitt er at barn ned i fire-fem års alder rett og slett er for små til å forstå hva "mobbing" og "utfrysning" er... man skal være rimelig autistisk som barn hvis man ikke får en eneste venn på barnehagen, og absolutt ingen vil leke med deg noensinne... da er dette langt beyond mobbing altså, og da er det nok mest en ganske treg sosial utvikling på barnet det dreier seg om, istedetfor at alle barna rotter seg sammen mot en enkelt... for de kan rett og slett ikke det. (Men igjen... dette er min oppfattning, om noen vet mer, så er det bare å motsi meg)
Vi går videre til Camillas ulykksalige første dag på skolen, hvor det første som skjer er at en av
de andre jentene, Tanja, skrattler av navnet hennes og går bort til en liten mengde med barn som med en gang begynner å peke og le mot Camilla. Igjen må jeg si dette strider mot enhver barnelogikk. For det første, hvis dette er en ny klasse i første klasse er det vel ganske logiskt at ingen kjenner hverandre, hvordan kan da denne Tanya, som hun heter allerede ha klart å finne seg en haug barn som alle ser ut til å ha den samme sadistiske gleden av å plage noen? Det slår meg som relativt selvsagt at mobbing er en gradvis prosess som først begynner når barna blir mer og mer kjent med hverandre, og finner ut hvem som er hvem. I tillegg sies det at mobbing ikke begynner før i fjerde-femteklasse tidligst... dette er en diskuterbar påstand, men likevel... ledd av en gruppe barn første dag på skolen?? jeg TVILER!
Så gjør de alle de klisjefylte mobbehandlingene. De går sammen i gjenger mot Camilla og kaster skolesekken hennes i søla, og henne i søla, og ler av dukkene hennes fordi Tanyas dukker er så mye mer eksotiske og sånt... også... i femte klasse tar det helt av, (og det gjør det jo gjerne i norske skoler. Jada!) Her begynner nemlig en guttegjeng i femte... FEMTE klasse å kutte henne opp med kniv... jaha? Er det noen som begynner å merke snev av usaklighet og urealisme nå eller? Prøver noen å fortelle meg at det er en vanlig greie at femteklassinger skjærer noen opp med kniv? Er forfatteren av dette innlegget i det hele tatt klar over de psykologiske sperrene man må bryte for å kunne klare noe sånt? Altså... greit, jeg KUNNE ha trodd på det om dette hadde vært åttende-niendeklassinger som over flere år hadde blitt torturert og slått og banka opp hjemme, men at femteklassinger i det hele tatt har tilgang til kniv, som de vanligvis har med seg til skolen bare for å kunne skjære opp en liten jente? I Norge?? VÆR SÅ SNILL... det skjer rett og slett ikke.
Og så... som alltid i mobbehistorier, så får hun skylda for all elendigheten... ingen ser ut til å legge merke til det lange knivsåret langs armen hennes eller knivsåret på fingeren eller whatever, og av en eller annen grunn må hele femte klasse vaske doene... ikke for å være kverulant, men da tror jeg denne skolen er en skole som helt mangler system for konfliktløsning og å ta opp problemer. "Noen skader seg... hva gjør man? joda, femte må vaske doene"
(Redigering: først nå ser jeg at det faktisk sto at Camilla måtte vaske doene i hele femte klasse... ikke at hele femte klasse måtte vaske doene. Men uansett... useriøsheten i dette står ganske høyt allikevel... med mindre dette var på 60-tallet)
Camilla blir skjært og slått daglig, og bortforklarer sårene for foreldrene. Hvis jeg var en far, og min datter fikk nye sår, som helt åpenbart er kuttskader (Man kanke si at man falt ned fra et tre hvis man er kutta med kniv altså... det er umulig!) så hadde jeg trykki på den store knappen som det står "Big fekking alarm" for omtrent tre og et halvt år siden.
Og så... som alle andre mobbehistorier jeg noensinne har lest, så skjer det uungåelige, Camilla prøver å ta livet sitt, og når klassen er samlet og rektor forteller at hun har sladret på hele klassen (Tidenes organiseringsarbeid får'n si) og kommer med den fantastiske replikken "Hva har dere gjort med henne?". Hahahahahahaha....Japp, lærere er knehøner som aldri følger med i friminuttene og som ALDRI legger merke til hvis noen har store sår på kroppen.
Ooh, ooh! og den store finalen! Så plutselig dukker det opp en siste jente som ikke har vært nevnt i historien så langt og skriker ut hvor slemme alle de andre har vært som har mobba... og hun har jo bare sett på, så det er jo greit, hun har ikke vært slem. Og hva skjer? Joda... nå plutselig kommer sannheten fram for en dag og Tanya, den slemme onde og gjennomført drittmennesket (på 11 år) og gjengen hennes får straff som er "hard og slit"... hva i aller helvete betyr "hard og slit?" Skrive "Jeg skal aldri kutte opp noen" 10.000 ganger? Hadde dette vært en seriøs historie hadde de blitt sendt på barnevernsinstitusjon, og rektor og lærere hadde måtte gå av for dyp forsømmelse.
Åja, også siste genistrek! Hva skjer med Silje, den lille modige jenta som ikke turte å si ifra før det var for sent? Joda, hun får en kniv "hylt inn i seg" av Tanya... klart det... skjer hele tiden.
Jeg håper jeg har overtalt noen at denne historien er det dypeste bullshitet jeg noensinne har lest? Selv om det grammatisk er skrevet greit, så er historien i det omtrent like dyp som en fjortisfilm, og jeg mistenker at historien enten: 1. er skrevet av en 11-12 åring, og deretter blitt fiksa på av en eldre, eller 2. skrevet av en voksen person med ufattelig lite innsikt i hvordan noe funker.
Agh! Jeg blir rett og slett irritert, fordi anti-mobbe propaganda som dette her bare latterligjør ordentlig mobbing, nesten trivialiserer det. "Jaja, nei... det kan jo ikke være mobbing, noen har jo ikke drept seg selv med kniv enda". I tillegg så skaper det masse blest rundt seg, og folk føler de må legge det til dagbøker, sider og blogger, fordi de jo for guds skyld ikke støtter mobbing.
Fakk!
Skal man tro dette her, så må man samtidig gå med på følgende:
Skal man lage en "ekte historie", som denne historien her påstår å være, så kan man søren meg lage noe som ihvertfall har en halv tå med sannhet i seg, istedetfor sammenkok vrøvl.Og til sist... hvis det er noe tvil om at denne historien er fiktiv, bare legg merke til alle detaljene. Dette er detaljer som bare hovedpersonen kunne visst, og joda... det er jo mulig at det er skrevet av henne, hvis man ser bort ifra absolutt alle andre hull og urealistiske ting, men i og med at hun fikk en hjerneskade osv. så tviler jeg sterkt!
Agh... beklager min manglende knack for finskrivning, men jeg bare skriver og skriver for å få ut tanker og frustrasjoner... forhåpentligvis har du sett det komi-tragiske i dette.
Helt tilfeldigvis kom jeg inn på en side på nettby, hvor noen hadde denne i dagboka si:
"MOBBING-
”Mamma! Mamma! MAMMA! Skolen begynner!” ropte Camilia og ristet Anna, moren hennes hysterisk. Anna gjespet og så på klokka på nattbordet hennes. ”Kjære deg, Camilia! Klokken er bare halv 5!” hvisket Anna for å ikke vekke Todd, faren til Camilia.
”Gå og legg deg igjen så vekker jeg deg når skolen begynner” sa Anna og gjespet en gang til.
Camilia senket hodet og tasset stille inn på rommet sitt igjen.
”Mamma? Hvorfor er du så stille? Er du ikke glad for at jeg skal begynne på skolen?” spurte Camilia og så på Anna. ”Selvfølgelig er jeg glad for at du skal begynne på skolen! Jeg er bare litt sliten. Men... Spis opp maten din nå, vi må gå om ti minutter”. Camilia stappet i seg den siste matbiten og gikk ut i gangen. Hun tok på seg den rosa jakken sin og den nye skole sekken hennes. Den var hvit og veldig dyr. Men det tenkte hun ikke noe på. ”Kom mamma! Jeg vil gå til skolen!” Ropte Camilia. Hun var så glad for og komme et skritt nærmere en nye verden.
Senere satt Anna og Camilia i bilen. ”Tror du at jeg vil få noen venner på skolen? Jeg fikk jo ingen i barnehagen...” spurte Camilia og så ned på fange sitt. ”Du får sikkert mange beundrere, du ser jo ut som en liten barbie dokke. Lyst glatt hår, blå øyne! Hvem kan ikke la være og bli kjent med deg? Og du er jo grei... ”sa Anna og smilte til Camilia.
”Her er pulten din Camilia”. Sa Frøken Petunia. ”Håper du kommer til og trives!” sa hun og smilte til henne. ”Det var et stygt smil” tenkte Camilia og skar en grimase. Hun var jo kjempe feit og hadde kort hår. ”æsj...” sa hun lavt. Anna tok plutselig Frøken Petunia ut på gangen for og snakke med henne, men det brydde ikke Camilia seg så mye om da. Camilia så om det var noen hun kunne bli kjent med rundt seg. Men alle var så sjenerte at hun ble sjenert selv. Men plutselig kom det en jente bort og satte seg på pulten hennes. ”Hei! Jeg heter Tanja. Hva heter du?” spurte hun Camilia. ”Jeg heter Camilia. ”sa hun lavt. Camilia var litt sjenert. ”Det var et stygt navn!” ropte hun og skratt lo! Hun løp bort til en liten gjeng med jenter og to gutter. Hun begynte og hviske til de mens hun så på Camilia, og plutselig lo alle og peket på Camilia.
Det virket litt som at Tanja ble ganske populær i løpe av en uke. Men det var ikke rart, Hun hadde bølgete brunt hår og lange øyevipper. Hun hadde masse fine klær og bamser. Bamsene kom fra andre land som England, Italia og Florida. Da Camilia ville vise fram sine dukker lo bare alle. Dukker var liksom ut. Tanja hadde mange beundrer som klenget seg på henne på hele tiden. Men det så ut som at hun nøt det og at hun likte og se Camilia stå i et hjørne alene.
En dag Camilia kom på skolen sto Tanja og gjengen hennes midt i skolegården. Du stirret på henne som om de hatet henne. Camilia bare så en annen retning og prøvde og over se de. ”Så du skal liksom bare late som at vi er luft?” sa Tanja spydig. De andre bak Tanja fniste. ”Kom igjen jenter! La oss vise hvem sjefen er!” Ropte Tanja og sprang mot Camilia. Camilia prøvde og springe vekk men de var for raske. De drog i den hvite sekken hennes og slengte den ned i en sølepytt. En av guttene åpnet sekken og tømte ut alle skolebøkene hennes. Camilia slo og sparket igjen på de andre. Men de var for sterke. De løftet henne og kastet henne i sølepytten men sekken sin. Tanja lo en grufull latter og løp vekk før noen andre så det. Alle de andre løp etter. ”Hvis du sier dette til noen, vil du oppleve verre!” skrek Tanja og forsvant inn på skolen. Camilia satt igjen med sine skitne saker og gråt.
Årene gikk, Camilia ble større og sterkere. Men Tanja hadde makten over henne. Det var i 5. klasse det ble verre og verre for hver dag. Helt siden hun begynte på skolen hadde Camilia blitt mobbet fælt av Tanja. Tanja hadde fått kjæreste med en som het Joakim. Joakim fikk de andre guttene med på Tanjas lag.
En fredag, etter skolen sto Tanja og nesten hele klassen på fotball banen. Camilia synes det var litt rart at ikke Joakim og vennene hans var der. Men det var ikke noe og tenke over. Hun ville bare skynde seg hjem! Så det ikke ville få tak i henne. Plutselig kjente hun noen sterke armer som tok henne. Camilia ble dratt bakover til fotball banen. Hun kjempet for livet å komme seg løs. Men Joakim og vennene hans holdt henne. Joakim tok fram en kniv og kuttet henne langs armen. Camilia skrek. ”Hold kjeft!” Skrek Joakim. Hun orket ikke tanke på og bli kuttet mer så hun ga opp og lot dem dra henne til Tanja. Camilia lukket øynene. Hun bare ventet til noe skulle skje, men hun ville ikke se...Hun ville ikke se Tanjas grufulle smil.
Men hun ville ikke mer! ”NÅ ER DET NOK!” skrek Camilia å rev seg løs. Hun løp som aldri før og klatret opp i et tre. Tanja skrek om at vi skulle ta henne. Hun ville ikke gi seg før hun hadde skadet Camilia. Camilia skrek, og klatret lenger opp i treet. Tanja kom etter. ”Ikke drep meg” sa Camilia stille og livredd. Tanja lo og tok tak i benet til Camilia. ”Nei! Jeg faller” skrek Camilia og klamret seg fast i treet. Joakim kom opp med kniven og skar henne på fingrene. Hun skrek av smerten og slapp taket. Det dryppet litt blod i øynene på Tanja. Hun mistet balansen, men hun holdt seg fast i Camilias ben. Tanja skrek om hjelp men ingen kunne hjelpe henne. Joakim var for høyt oppe og Camilia ville ikke hjelpe. ”HJELP” skrek Tanja før hun falt. Greiner skrapte ansiktet og resten av henne. Hun besvimte. Joakim bannet og dyttet Camilia ned. Hun landet på hodet og fikk en skade for resten av livet.
Camilia lå 2 uker på sykehuset, med en liten hjerneskade. Tanja var helt okay. Da Camilia kom tilbake til skolen sendte Frøken Petunia henne rett opp til rektor. Hun var fått skylden for å dyttet Tanja ned fra treet, og det fikk hun straff for. Resten av 5. klasse måtte hun vaske doene på skolen.
Da Camilia begynte i 6.klasse ble livet verre for henne. Hun ble tvunget til og gjør leksene til de andre i klassen. Etter skolen ble hun skåret av kniver mange ganger. Hver dag kom hun hjem med et stort sår eller et stort blåmerke. Anna og Todd begynte og bli engstelige for at noe ville skje henne. Mangen ganger spurte Anna og Todd hva som hadde skjedd, men hun sa at hun bare hadde falt eller skrapt seg.
Camilia sluttet å gjør motstand når Tanja angrep henne. For Camilia viste at hvis hun tok igjen eller prøvde å komme seg unna, ble det bare verre. Hun lot dem ta henne, Camilia sa ingenting. Lot dem skade henne og tvinge henne til ting. Camilia lot dem få se blod. Hver dag etter skolen ble hun banket opp av Tanja. Camilia gjorde ikke noe motstand for og redde henne selv fra smerten. Noen ganger måtte Camilia gå ned på matsenteret og stjele godteri til Tanja. En gang ble hun tatt, og måtte betale 100 kr.
Men en dag, da Tanja og vennene hennes sto i skolegården og ventet på at Camilia skulle komme, kom hun ikke. Timen begynte, men læreren var heller ikke kommet. ”Det var noe galt her” tenkte alle. Plutselig kom rektor inn i rommet med frøken Petunia. Petunia gråt og rektor var ut av seg. ”Camilia knivstakk seg selv i natt. Hun ligger nå på sykehuset og er nesten dø. Før hun falt i koma sa hun at Tanja og gjengen hennes gjorde det.” sa rektor. Han var ikke blid. ” Jeg har ikke drept henne!” skrek Tanja. Hun hadde tårer i øynene. ”Men hva har dere gjort henne?” spurte Petunia. Hun var helt på gråten. Stakkars lille Camilia lå på sykehuset, nesten dø. Plutselig reiste Silje seg opp og sa ”De har mobbet henne, skarpt henne med kniv, og truet henne!”. Silje hadde sett på da de gjordet det, men hun hjalp henne aldri, for hun var redd for å bli skadet selv. Men nå var det nok. Hun nesten brølte ut alt hun hadde sett og hørt. Tanja ble rød i fjeset av raseri.
Tanja og gjengen hennes ble tatt inn på rektors kontor. Straffen var hard, og slit.
En uke senere gikk Silje på vei hjem fra skolen. Hun var helt ute av seg, Camilia hadde død. Men så fikk hun øye på Tanja. Hun så fullstendig gal ut. Håret hennes var sto rett til værs og hun svettet. Hun gikk truende mot Silje. Tanja tok en kniv opp av lommen og løftet den til værs. Silje klarte ikke og bevege seg. Hun sto der og så på kniven som kom nærmere og nærmere. Tanja hylte kniven i Silje.
Denne historien er helt sann! visst du kopierer dette OG LEGGER DET INN I DAGBOKEN DIN viser du at du støtter alle som blir mobbet og at du er helt i mot det! Få en slutt på mobbingen"
Jeg vil starte med slutten... slutten oppfordrer alle som støtter de som blir mobba og er helt imot mobbing til å poste denne i dagboka si. Som om det finnes noen i hele den vide verden som faktisk er for mobbing. Det er ingen som er for mobbing. Du kan ta deg et par dasstørk på at selv de verste mobberne vil si at mobbing er noe dritt, det er bare at ingen skjønner at det de gjør faktisk er mobbing, og det er noe som alle som kan se litt lengre enn to cm ut av øyegropen kan forstå.
Så går vi videre til begynnelsen av fortellingen. Den gjør et stort poeng av at Camilla ikke fikk noen venner på barnehagen. Jeg er ingen barnepsykolog eller har stor erfaring med dette, så hvis noen vet mer enn meg om dette, så er det bare å motsi meg, men det slår meg at relasjonene i en barnehage er så flyktige at det er helt vilt. Jeg har jobbet en del i barnehager rundt om og har opplevd barn som krangler noe vannvittig, for så å bli venner bare minutter etterpå. Jeg har opplevd at unger som oppfattes som så sære og hissige og kontrollerende av voksne fortsatt har venner som prøver å holde ut med dem. Vi prater altså om barn i fire-fem års alderen.
Poenget mitt er at barn ned i fire-fem års alder rett og slett er for små til å forstå hva "mobbing" og "utfrysning" er... man skal være rimelig autistisk som barn hvis man ikke får en eneste venn på barnehagen, og absolutt ingen vil leke med deg noensinne... da er dette langt beyond mobbing altså, og da er det nok mest en ganske treg sosial utvikling på barnet det dreier seg om, istedetfor at alle barna rotter seg sammen mot en enkelt... for de kan rett og slett ikke det. (Men igjen... dette er min oppfattning, om noen vet mer, så er det bare å motsi meg)
Vi går videre til Camillas ulykksalige første dag på skolen, hvor det første som skjer er at en av
de andre jentene, Tanja, skrattler av navnet hennes og går bort til en liten mengde med barn som med en gang begynner å peke og le mot Camilla. Igjen må jeg si dette strider mot enhver barnelogikk. For det første, hvis dette er en ny klasse i første klasse er det vel ganske logiskt at ingen kjenner hverandre, hvordan kan da denne Tanya, som hun heter allerede ha klart å finne seg en haug barn som alle ser ut til å ha den samme sadistiske gleden av å plage noen? Det slår meg som relativt selvsagt at mobbing er en gradvis prosess som først begynner når barna blir mer og mer kjent med hverandre, og finner ut hvem som er hvem. I tillegg sies det at mobbing ikke begynner før i fjerde-femteklasse tidligst... dette er en diskuterbar påstand, men likevel... ledd av en gruppe barn første dag på skolen?? jeg TVILER!
Så gjør de alle de klisjefylte mobbehandlingene. De går sammen i gjenger mot Camilla og kaster skolesekken hennes i søla, og henne i søla, og ler av dukkene hennes fordi Tanyas dukker er så mye mer eksotiske og sånt... også... i femte klasse tar det helt av, (og det gjør det jo gjerne i norske skoler. Jada!) Her begynner nemlig en guttegjeng i femte... FEMTE klasse å kutte henne opp med kniv... jaha? Er det noen som begynner å merke snev av usaklighet og urealisme nå eller? Prøver noen å fortelle meg at det er en vanlig greie at femteklassinger skjærer noen opp med kniv? Er forfatteren av dette innlegget i det hele tatt klar over de psykologiske sperrene man må bryte for å kunne klare noe sånt? Altså... greit, jeg KUNNE ha trodd på det om dette hadde vært åttende-niendeklassinger som over flere år hadde blitt torturert og slått og banka opp hjemme, men at femteklassinger i det hele tatt har tilgang til kniv, som de vanligvis har med seg til skolen bare for å kunne skjære opp en liten jente? I Norge?? VÆR SÅ SNILL... det skjer rett og slett ikke.
Og så... som alltid i mobbehistorier, så får hun skylda for all elendigheten... ingen ser ut til å legge merke til det lange knivsåret langs armen hennes eller knivsåret på fingeren eller whatever, og av en eller annen grunn må hele femte klasse vaske doene... ikke for å være kverulant, men da tror jeg denne skolen er en skole som helt mangler system for konfliktløsning og å ta opp problemer. "Noen skader seg... hva gjør man? joda, femte må vaske doene"
(Redigering: først nå ser jeg at det faktisk sto at Camilla måtte vaske doene i hele femte klasse... ikke at hele femte klasse måtte vaske doene. Men uansett... useriøsheten i dette står ganske høyt allikevel... med mindre dette var på 60-tallet)
Camilla blir skjært og slått daglig, og bortforklarer sårene for foreldrene. Hvis jeg var en far, og min datter fikk nye sår, som helt åpenbart er kuttskader (Man kanke si at man falt ned fra et tre hvis man er kutta med kniv altså... det er umulig!) så hadde jeg trykki på den store knappen som det står "Big fekking alarm" for omtrent tre og et halvt år siden.
Og så... som alle andre mobbehistorier jeg noensinne har lest, så skjer det uungåelige, Camilla prøver å ta livet sitt, og når klassen er samlet og rektor forteller at hun har sladret på hele klassen (Tidenes organiseringsarbeid får'n si) og kommer med den fantastiske replikken "Hva har dere gjort med henne?". Hahahahahahaha....Japp, lærere er knehøner som aldri følger med i friminuttene og som ALDRI legger merke til hvis noen har store sår på kroppen.
Ooh, ooh! og den store finalen! Så plutselig dukker det opp en siste jente som ikke har vært nevnt i historien så langt og skriker ut hvor slemme alle de andre har vært som har mobba... og hun har jo bare sett på, så det er jo greit, hun har ikke vært slem. Og hva skjer? Joda... nå plutselig kommer sannheten fram for en dag og Tanya, den slemme onde og gjennomført drittmennesket (på 11 år) og gjengen hennes får straff som er "hard og slit"... hva i aller helvete betyr "hard og slit?" Skrive "Jeg skal aldri kutte opp noen" 10.000 ganger? Hadde dette vært en seriøs historie hadde de blitt sendt på barnevernsinstitusjon, og rektor og lærere hadde måtte gå av for dyp forsømmelse.
Åja, også siste genistrek! Hva skjer med Silje, den lille modige jenta som ikke turte å si ifra før det var for sent? Joda, hun får en kniv "hylt inn i seg" av Tanya... klart det... skjer hele tiden.
Jeg håper jeg har overtalt noen at denne historien er det dypeste bullshitet jeg noensinne har lest? Selv om det grammatisk er skrevet greit, så er historien i det omtrent like dyp som en fjortisfilm, og jeg mistenker at historien enten: 1. er skrevet av en 11-12 åring, og deretter blitt fiksa på av en eldre, eller 2. skrevet av en voksen person med ufattelig lite innsikt i hvordan noe funker.
Agh! Jeg blir rett og slett irritert, fordi anti-mobbe propaganda som dette her bare latterligjør ordentlig mobbing, nesten trivialiserer det. "Jaja, nei... det kan jo ikke være mobbing, noen har jo ikke drept seg selv med kniv enda". I tillegg så skaper det masse blest rundt seg, og folk føler de må legge det til dagbøker, sider og blogger, fordi de jo for guds skyld ikke støtter mobbing.
Fakk!
Skal man tro dette her, så må man samtidig gå med på følgende:
- Barn er onde fra barnehagen. Noen barn, uansett hvor pene, snille og sosialt intelligente de måtte være, blir rett og slett mobbet av ALLE andre barn, uansett hvordan disse barna er fra før
- Barn samler seg sammen i gjenger som har som aktivt mål å mobbe en person, alt fra første dag i første klasse
- Lærere er bare bakgrunnsobjekter, og det er ingen som passer på i friminuttet
- Skoler har ingen form for konfliktløsning, og er det en konflikt mellom to, eller fler, så er straffen at hele klassen må vaske do. (Bare for å øke eventuelt "grudge" mot en enkeltperson mer
- Femteklassinger liker å gå i gjenger som aktivt forfølger og skjærer opp andre barn... igjen uten reaksjoner fra skolesystemet
- Jenter som mobber vil drepe noen... uansett...
- Foreldre gjør aldri noe... de bare bekymrer seg
Skal man lage en "ekte historie", som denne historien her påstår å være, så kan man søren meg lage noe som ihvertfall har en halv tå med sannhet i seg, istedetfor sammenkok vrøvl.Og til sist... hvis det er noe tvil om at denne historien er fiktiv, bare legg merke til alle detaljene. Dette er detaljer som bare hovedpersonen kunne visst, og joda... det er jo mulig at det er skrevet av henne, hvis man ser bort ifra absolutt alle andre hull og urealistiske ting, men i og med at hun fikk en hjerneskade osv. så tviler jeg sterkt!
Agh... beklager min manglende knack for finskrivning, men jeg bare skriver og skriver for å få ut tanker og frustrasjoner... forhåpentligvis har du sett det komi-tragiske i dette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
