Avsindig horisontal ekstremsport og stresset for å unngå det

Vel... dagens blogg handler om noe jeg vil kalle "horisontal ekstremsport" også kjent som å kjøre moped i hardt snøføre. Dette er en sport jeg ikke vil anbefale en eneste levende sjel fordi det er mer livsfarlig enn å hoppe i fallskjerm, og sikkert har en mye høyere dødsprosent.
La meg forlare:

Trøbbelet startet denne torsdagen, da jeg kjørte moped til en barnehage i Revetal, hvor jeg skulle jobbe for Adecco. Når jeg kom fram og hadde vært der litt begynte det å snø såvidt. Etter omtrent to minutter var bakken heldekt og snøen bare fortsatte å lave ned. Når jeg, etter seks og en halv times arbeidsdag, skulle dra hjem, var det mer eller mindre grusomt glatt på veien. Men hjem skulle jeg! Jeg dro fra barnehagen i Revetal klokka fire.
Den første mila hjem var relativt skummel, siden revetal sentrum var dekket av snø... dette innebærer at bremsene mine er totalt ubrukelige, og at mopeden egentlig når som helst plutselig kan gli ut av veien. (Beina nedi bakken var et must hele turen.) Den første mila gikk relativt greit... det var skummelt, og biler kjørte forbi meg hele tiden. Når jeg kom til Gilde omtrent, gikk den første store tingen galt. Mopeden min fikk ikke tak i veien og jeg ble nådeløst nødt til å slippe gassen og stoppe i veien, mens frustrerte bilister kjørte forbi meg. Jeg klarte overhode ikke å få tak der jeg sto, så jeg måtte dytte mopeden min omtrent hundre meter, til jeg kom til en liten veilomme hvor jeg kunne prøve å starte mopeden min igjen. Dette gikk heldigvis bra.

Etter noen kilometer, og et par sinnsykt ekle bakker... som Eikbakken ned. Kom jeg til Bassbergbakken (rett ved klokkeråsen skole) Her begynte problemene igjen, for her ville ikke hjulet feste seg, uansett hvor hardt jeg prøvde. Det ble til at jeg måtte dytte mopeden min i et par kilometer (og et par bakker), fram til jeg kom til Kiwi. Jeg tok en pause, stakk innom butikken og handlet litt, og deretter prøvde jeg å få fart på mopeden igjen, uten hell... bakhjulet festa seg ikke, og hele mopeden min retta seg mot veikanten. Heldigvis, rett etter utkjøringa fra plantasjen, fant jeg et sted hvor hjulet festa seg og jeg kunne, med et stort gledens sukk, låse opp og dra av meg de kliss våte klærne mine. Når jeg kom inn var klokka syv.

Deretter var et problem løst, men et til hadde oppstått... hvordan skulle jeg komme meg til Brekkeåsen dagen etter? Et raskt bussøk viste at ingen buss gikk til Brekkeåsen (der jeg skulle) og jeg ringte til min Adecco kontaktperson, og vi prøvde å finne en løsning. Hun skulle finne en stedfortreder, mens jeg skulle prøve å finne en bussrute.

I rundt ellevetiden fant vi ut at hun ikke fikk noen andre opp dit, og at jeg måtte komme meg dit for enhver pris. Jeg skulle ringe VKT når det åpna dagen etter.
Dagen etter sto jeg opp 06.40 for å være klar og ferdigdusjet og "ready-to-go" klokka syv. Jeg ringte og fikk vite en ganske god rute til dit jeg skulle, bortsett fra det problemet at den bussen faktisk gikk fra byen klokka 07.30. Det var det en halvtime til, og bussen min fra huset mitt gikk ikke før 07.15. Katastrofen var et faktum, men det ville ikke hjulpet meg å bli hjemme, så jeg hoppet ut av døra og løp til bussen, som jeg tok til byen. (På bussen møtte jeg flere folk fra kuffen, det var veldig koselig)

Når jeg kom fram, løp jeg til VKT's ruteopplysning for å finne en alternativ rute. Jeg fikk vite at skolebussen til Re Videregående skulle gjennom Revetal og planla derfor å komme meg dit, for deretter å prøve å få noen til å hente meg. Dette slo feil da det viste seg at bussen ikke stoppa i Revetal, men fem-seks kilometer unna. Jeg løp tilbake og fikk denne gangen vite at Timeekspressen kunne ta meg til Svinevold. Svinevold ligger omtrent to kilometer unna barnehagen jeg skulle til, og dermed er jeg nærmere enn jeg noengang kunne håpet. Jeg tok timeekspressen, og på veien ringte jeg barnehagen for å potensielt få skyss. Skyss var ikke mulig, så jeg måtte gå opp. Selv om det tok litt tid, og var litt slitsomt, var jeg omsider kommet fram, og kunne begynne å jobbe.

(Det ligger til historien at jeg fikk skyss tilbake til Tønsberg sentrum etter fullført arbeidsdag)

Helsikes vær!