Hei alle sammen! Jeg skal klage og kjefte litt igjen... det er noe jeg syntes er helt fantastisk teit.
Et stort problem på skolen, som sikkert alle vet, er dette med "mobbing". Mobbing er et relativt vagt tema, men det innbefater at en person blir rutinemessig trakkasert av en eller flere folk. Den største måten å definere mobbing på, er at en person som har et mye større maktforhold til noen gjentagelig plager dem.
Dette er noe som går veldig mye ut på stakkars håpefulle barn og unge, det sliter på karakterene, det utløser depresjoner og i sjeldne tilfeller går det så langt til selvmordstanker (og selvmord)
På skoletrinnet er det vanligst at mobbing starter på ungdomskolen (selv om barneskolemobbing også blir gradvis mer vanlig ettersom barna blir eldre).
Vi blir så fortalt at mobbing avtar gradvis etter ungdomskolen, og at mennesker "modnes" etterhvert.
Skal jeg si dere noe?
TOTAL FAKKINGS BULLSHIT!
Jepp, nettopp det skal jeg si dere.
Hvis dette er sant, hvordan kan man da forklare at lederen i den organisasjonen som skal sørge for at norske menn og kvinner i arbeidslivet blir tatt godt vare på selv bli anklaga for å ha trakkasert og mobbet mennesker rundt seg... wow... det er jo kjempeflott.
ifølge denne Dagbladet Artikkelen sier professor i atferdsforskning, Erling Roland at "Mobbing på norske arbeisplasser er like vanlig som mobbing blant elever på skolen", noe som betyr at det vi i barne- og ungdomstrinnet kan bortforklare som identitetssøken, hormonproblemer og barnslige streker plutselig har strukket seg til langt over 40 år... prøver noen å fortelle meg at 40 år gamle flintskalla menn med mercedeser og sigarer fortsatt ser etter sin identitet, samtidig som hormonene raser og tiss-bæsj-promp-alderen fortsatt sitter inne? Jeg håper ikke det, for det hadde nesten blitt for patetisk.
I 2002 (tror jeg) undertegnet Bondevik det han kalte "Manifest mot mobbing", hvor han kom med den helt utrolig modige påstanden at innen et par år skulle mobbing være slutt på skolen... ikke bare redusert, eller tatt tak i... men SLUTT! FINITO! FIN! OVER! Vel, gratulerer, kjære Bondevik... du har sannelig satt dine mål. Ikke bare løper ungdommer rundt og rakker ned på hverandre med alt de har av sintord og fornærmelser. Nå gjør ansatte, sjefer og oversjefer det samme...
Jeg har lyst å si litt om min egen erfaring om mobbing. Jeg har vært så heldig at jeg har sluppet det meste, (tross av mitt snåle utseende, outsider-tendenser og lite vilje til å røyke/drikke/PAAAARTAAAY), jeg husker enkelte situasjoner på barneskolen og ungdomskolen, men ingenting veldig alvorlig (med mindre jeg har helt fortrengt det da)
Derimot vet jeg at det var der... hele tiden. Det var alltid noen som var litt større og sterkere og tøffere, og dette visste de... veldig godt, og jeg tror nok stakkars uheldige sjeler, mye mer uheldige enn meg, har fått føle disse menneskenes "vrede".
Vi ble fortalt at det var null-toleranse for mobbing, at vi skulle si ifra så fort vi kunne og at mobbing gikk over rundt videregående alder. Vel, som jeg har opplevd fra andre, så blir ikke mobbing tatt på alvor, de som sier ifra blir sett på som sladrehanker, og folk går rundt og mobber hverandre langt opp i pensjonsalder. Hvordan forventer egentlig den norske befolkning at barna skal slutte å plage hverandre, holde hverandre i hendene og synge sanger, når de selv slenger dritt til hverandre som om det ikke var noen neste søndag?
Titellen på dette blogginnlegget er "la oss finne noen grunner". Beklager... jeg kan ikke finne noen grunner. I det fantastiske landet Norge, som har rent vann, moderat forurensning, god økonomi og lang levealder, så burde ikke det være et problem at folk ikke klarer å leve sammen, men det er det altså, og i deres ydmyke bloggskrivers ærlige mening er det sannelig på tide at vi skjerper oss, alle sammen!
lørdag 20. januar 2007
lørdag 13. januar 2007
Avsindig horisontal ekstremsport og stresset for å unngå det
Vel... dagens blogg handler om noe jeg vil kalle "horisontal ekstremsport" også kjent som å kjøre moped i hardt snøføre. Dette er en sport jeg ikke vil anbefale en eneste levende sjel fordi det er mer livsfarlig enn å hoppe i fallskjerm, og sikkert har en mye høyere dødsprosent.
La meg forlare:
Trøbbelet startet denne torsdagen, da jeg kjørte moped til en barnehage i Revetal, hvor jeg skulle jobbe for Adecco. Når jeg kom fram og hadde vært der litt begynte det å snø såvidt. Etter omtrent to minutter var bakken heldekt og snøen bare fortsatte å lave ned. Når jeg, etter seks og en halv times arbeidsdag, skulle dra hjem, var det mer eller mindre grusomt glatt på veien. Men hjem skulle jeg! Jeg dro fra barnehagen i Revetal klokka fire.
Den første mila hjem var relativt skummel, siden revetal sentrum var dekket av snø... dette innebærer at bremsene mine er totalt ubrukelige, og at mopeden egentlig når som helst plutselig kan gli ut av veien. (Beina nedi bakken var et must hele turen.) Den første mila gikk relativt greit... det var skummelt, og biler kjørte forbi meg hele tiden. Når jeg kom til Gilde omtrent, gikk den første store tingen galt. Mopeden min fikk ikke tak i veien og jeg ble nådeløst nødt til å slippe gassen og stoppe i veien, mens frustrerte bilister kjørte forbi meg. Jeg klarte overhode ikke å få tak der jeg sto, så jeg måtte dytte mopeden min omtrent hundre meter, til jeg kom til en liten veilomme hvor jeg kunne prøve å starte mopeden min igjen. Dette gikk heldigvis bra.
Etter noen kilometer, og et par sinnsykt ekle bakker... som Eikbakken ned. Kom jeg til Bassbergbakken (rett ved klokkeråsen skole) Her begynte problemene igjen, for her ville ikke hjulet feste seg, uansett hvor hardt jeg prøvde. Det ble til at jeg måtte dytte mopeden min i et par kilometer (og et par bakker), fram til jeg kom til Kiwi. Jeg tok en pause, stakk innom butikken og handlet litt, og deretter prøvde jeg å få fart på mopeden igjen, uten hell... bakhjulet festa seg ikke, og hele mopeden min retta seg mot veikanten. Heldigvis, rett etter utkjøringa fra plantasjen, fant jeg et sted hvor hjulet festa seg og jeg kunne, med et stort gledens sukk, låse opp og dra av meg de kliss våte klærne mine. Når jeg kom inn var klokka syv.
Deretter var et problem løst, men et til hadde oppstått... hvordan skulle jeg komme meg til Brekkeåsen dagen etter? Et raskt bussøk viste at ingen buss gikk til Brekkeåsen (der jeg skulle) og jeg ringte til min Adecco kontaktperson, og vi prøvde å finne en løsning. Hun skulle finne en stedfortreder, mens jeg skulle prøve å finne en bussrute.
I rundt ellevetiden fant vi ut at hun ikke fikk noen andre opp dit, og at jeg måtte komme meg dit for enhver pris. Jeg skulle ringe VKT når det åpna dagen etter.
Dagen etter sto jeg opp 06.40 for å være klar og ferdigdusjet og "ready-to-go" klokka syv. Jeg ringte og fikk vite en ganske god rute til dit jeg skulle, bortsett fra det problemet at den bussen faktisk gikk fra byen klokka 07.30. Det var det en halvtime til, og bussen min fra huset mitt gikk ikke før 07.15. Katastrofen var et faktum, men det ville ikke hjulpet meg å bli hjemme, så jeg hoppet ut av døra og løp til bussen, som jeg tok til byen. (På bussen møtte jeg flere folk fra kuffen, det var veldig koselig)
Når jeg kom fram, løp jeg til VKT's ruteopplysning for å finne en alternativ rute. Jeg fikk vite at skolebussen til Re Videregående skulle gjennom Revetal og planla derfor å komme meg dit, for deretter å prøve å få noen til å hente meg. Dette slo feil da det viste seg at bussen ikke stoppa i Revetal, men fem-seks kilometer unna. Jeg løp tilbake og fikk denne gangen vite at Timeekspressen kunne ta meg til Svinevold. Svinevold ligger omtrent to kilometer unna barnehagen jeg skulle til, og dermed er jeg nærmere enn jeg noengang kunne håpet. Jeg tok timeekspressen, og på veien ringte jeg barnehagen for å potensielt få skyss. Skyss var ikke mulig, så jeg måtte gå opp. Selv om det tok litt tid, og var litt slitsomt, var jeg omsider kommet fram, og kunne begynne å jobbe.
(Det ligger til historien at jeg fikk skyss tilbake til Tønsberg sentrum etter fullført arbeidsdag)
Helsikes vær!
La meg forlare:
Trøbbelet startet denne torsdagen, da jeg kjørte moped til en barnehage i Revetal, hvor jeg skulle jobbe for Adecco. Når jeg kom fram og hadde vært der litt begynte det å snø såvidt. Etter omtrent to minutter var bakken heldekt og snøen bare fortsatte å lave ned. Når jeg, etter seks og en halv times arbeidsdag, skulle dra hjem, var det mer eller mindre grusomt glatt på veien. Men hjem skulle jeg! Jeg dro fra barnehagen i Revetal klokka fire.
Den første mila hjem var relativt skummel, siden revetal sentrum var dekket av snø... dette innebærer at bremsene mine er totalt ubrukelige, og at mopeden egentlig når som helst plutselig kan gli ut av veien. (Beina nedi bakken var et must hele turen.) Den første mila gikk relativt greit... det var skummelt, og biler kjørte forbi meg hele tiden. Når jeg kom til Gilde omtrent, gikk den første store tingen galt. Mopeden min fikk ikke tak i veien og jeg ble nådeløst nødt til å slippe gassen og stoppe i veien, mens frustrerte bilister kjørte forbi meg. Jeg klarte overhode ikke å få tak der jeg sto, så jeg måtte dytte mopeden min omtrent hundre meter, til jeg kom til en liten veilomme hvor jeg kunne prøve å starte mopeden min igjen. Dette gikk heldigvis bra.
Etter noen kilometer, og et par sinnsykt ekle bakker... som Eikbakken ned. Kom jeg til Bassbergbakken (rett ved klokkeråsen skole) Her begynte problemene igjen, for her ville ikke hjulet feste seg, uansett hvor hardt jeg prøvde. Det ble til at jeg måtte dytte mopeden min i et par kilometer (og et par bakker), fram til jeg kom til Kiwi. Jeg tok en pause, stakk innom butikken og handlet litt, og deretter prøvde jeg å få fart på mopeden igjen, uten hell... bakhjulet festa seg ikke, og hele mopeden min retta seg mot veikanten. Heldigvis, rett etter utkjøringa fra plantasjen, fant jeg et sted hvor hjulet festa seg og jeg kunne, med et stort gledens sukk, låse opp og dra av meg de kliss våte klærne mine. Når jeg kom inn var klokka syv.
Deretter var et problem løst, men et til hadde oppstått... hvordan skulle jeg komme meg til Brekkeåsen dagen etter? Et raskt bussøk viste at ingen buss gikk til Brekkeåsen (der jeg skulle) og jeg ringte til min Adecco kontaktperson, og vi prøvde å finne en løsning. Hun skulle finne en stedfortreder, mens jeg skulle prøve å finne en bussrute.
I rundt ellevetiden fant vi ut at hun ikke fikk noen andre opp dit, og at jeg måtte komme meg dit for enhver pris. Jeg skulle ringe VKT når det åpna dagen etter.
Dagen etter sto jeg opp 06.40 for å være klar og ferdigdusjet og "ready-to-go" klokka syv. Jeg ringte og fikk vite en ganske god rute til dit jeg skulle, bortsett fra det problemet at den bussen faktisk gikk fra byen klokka 07.30. Det var det en halvtime til, og bussen min fra huset mitt gikk ikke før 07.15. Katastrofen var et faktum, men det ville ikke hjulpet meg å bli hjemme, så jeg hoppet ut av døra og løp til bussen, som jeg tok til byen. (På bussen møtte jeg flere folk fra kuffen, det var veldig koselig)
Når jeg kom fram, løp jeg til VKT's ruteopplysning for å finne en alternativ rute. Jeg fikk vite at skolebussen til Re Videregående skulle gjennom Revetal og planla derfor å komme meg dit, for deretter å prøve å få noen til å hente meg. Dette slo feil da det viste seg at bussen ikke stoppa i Revetal, men fem-seks kilometer unna. Jeg løp tilbake og fikk denne gangen vite at Timeekspressen kunne ta meg til Svinevold. Svinevold ligger omtrent to kilometer unna barnehagen jeg skulle til, og dermed er jeg nærmere enn jeg noengang kunne håpet. Jeg tok timeekspressen, og på veien ringte jeg barnehagen for å potensielt få skyss. Skyss var ikke mulig, så jeg måtte gå opp. Selv om det tok litt tid, og var litt slitsomt, var jeg omsider kommet fram, og kunne begynne å jobbe.
(Det ligger til historien at jeg fikk skyss tilbake til Tønsberg sentrum etter fullført arbeidsdag)
Helsikes vær!
tirsdag 9. januar 2007
Det nye systemet, den nye motivasjonen
Data transferring... please wait!
Det er omtrent det som står på dataen min for tiden. Jeg driver å flytter ting over fra min hyggelige data til min praktiske MyBook som jeg fikk til jul. Etter at dette arbeidet er ferdig skal jeg slette alt som er på dataen og installere XP på nytt. Resultatet? En flunkende "ny" data som kan og skal brukes til mye videostæsh (som forhåpentligvis, med litt hjelp fra youtube skal flyttes hit)
For det andre har jeg fått tent litt motivasjon i meg, og har planer om å trene bort litt flesk på treningsstudio som jeg og fattern skal skrive oss opp. Selv om treningsstudiosystem er noe vannvittig teite greier, så syns jeg det er ganske greit egentlig. Forhåpentligvis bringer dette mange fine helsefremmende resultater, blant annet økende arbeidslyst, bedre kosthold og økende interesse fra det motsatte kjønn... oh well, one can only jope!
Inntil videre må dere ha det flott, trofaste lesere!
Det er omtrent det som står på dataen min for tiden. Jeg driver å flytter ting over fra min hyggelige data til min praktiske MyBook som jeg fikk til jul. Etter at dette arbeidet er ferdig skal jeg slette alt som er på dataen og installere XP på nytt. Resultatet? En flunkende "ny" data som kan og skal brukes til mye videostæsh (som forhåpentligvis, med litt hjelp fra youtube skal flyttes hit)
For det andre har jeg fått tent litt motivasjon i meg, og har planer om å trene bort litt flesk på treningsstudio som jeg og fattern skal skrive oss opp. Selv om treningsstudiosystem er noe vannvittig teite greier, så syns jeg det er ganske greit egentlig. Forhåpentligvis bringer dette mange fine helsefremmende resultater, blant annet økende arbeidslyst, bedre kosthold og økende interesse fra det motsatte kjønn... oh well, one can only jope!
Inntil videre må dere ha det flott, trofaste lesere!
torsdag 4. januar 2007
Et lite kved om dette med korrupte barnesinn!
Mine damer og herrer. Deres bloggvert Daniel har nettopp funnet ut hvorfor barn korruptes. Og vit dette... det er IKKE på grunn av forferdelige filmer eller dataspill... dette er noe mye mer dystert og skummelt: nemlig barneleker!
Her forleden jobbet jeg på en barnehage i sammenheng med Adecco (et vikarbyrå) og jeg kom over en haug med barn som lekte "Alle mine duer kom frem". For dere der ute som har levd under en stein et par hundre år, her er en kjapp forklaring:
En hel haug barn står på en side. I midten er det en rev, og på den andre siden står duemor.
Duemor roper "Alle mine duer, kom hjem"
Duebarna roper "Vi tør ikke, for reven tar oss"
Duemor roper "Kom allikevel"
og barna løper, og reven tar noen av dem. Den som reven tar blir da rever i neste runde.
For det første er leken nesten helt poengløs, for man vet at alle de stakkars små duene vil bli revet i filler "bare på lek" før leken er ferdig. For det andre er det en ting jeg har avslørt. Duemor lider av den såkalte "Münchausen by proxy" syndromet. Altså en personlighetsforstyrrelse når en voksen person bevisst volder skade til et ungt barn (eller på seg selv) for selv å få oppmerksomhet.
Altså har vi allerede en lek, som for våre barn som er lettpåvirkelige og har latent vold innfødt, ikke kan være annet enn ren bensin for ilden.
En annen lek som ikke oppfordrer til annet enn skade og elendighet er denne her "Sorte gryte" leken... du vet... den der som går omtrent "dumdumdumdumdumdum... skal i den sorte gryte", hvor to i barnehagepersonellet slår ring rundt en stakkars liten en, som allerede har rukket å bli passe forstyrra av Dueleken. Tenk å fantasere seg noe sånt som at man skal kokes i en sort gryte. Kanskje man ikke skjønner alvoret der... men det kommer.
En natt hadde jeg sett en småskummel film på tv, jeg ble ikke direkte livredd, men du vet... en sånn følelse man har av å se skumle filmer (som ikke har noe med hverken gryter eller koking av mennesker å gjøre, forøvrig). Jeg drømte at jeg lå i en svart kokende gryte, mens mine barnehagetanter og onkler løper rundt meg i en indianerdans, mens de kvesser de skarpe tennene sine med tåneglene mine. Jeg våkna opp og løp inn til mamma, og gråt og gråt og var så lei meg.
Mamma trøster meg. Det er god trøst til hun sier "Jeg tenker vi slutter å se sånne skumle filmer, jeg"
Hva?
HVA??
Vattaføkk?
Jeg drømte da ikke om et fakkings småskummelt spøkelse som innimellom sier "bø!" til folk på en T-Bane. Jeg drømte at barnehagepersonalet kokte meg i en svær svart gryte... Men ser min mor logikken? Nei, selvsagt ikke... hun klarer ikke å koble det lenger bakover enn nærmeste skumle film.
Jeg ser en skummel film om et skjelett med fire bein... jeg våkner opp med mareritt og løper inn til mamma igjen... mamma sier "Ja, der ser du... du tåler ikke sånne skumle filmer"
HVA?? Jeg drømte da ikke om noe fakkings skummelt skjelett med fire bein... jeg drømte at jeg sto på en side av en fotballbane med femti voldteksmenn med en forkjærlighet for unge gutter i midten, samtidig som du står på den andre siden og roper "Alle min småbarn kom hjem!"
"Jeg tør ikke... for voldtektsmennene tar meg!"
"Kom allikevel!"
Underbevisstheten hadde heldigvis vett nok til å våkne opp før drømmen fikk et uheldig utfall... men jeg frykter at hvis barna blir tatt av reven mange nok ganger, vil de ikke være like heldige.
Altså... la barna deres spille Grand Theft Auto... Blod and Gore Master 2000 KillXtreme Edition. La dem spille Undead Ninja Samurai Warriors from outer space (With a big nasty and goreenducing ramboknife) så mye de bare vil. Det er barnelekene som vil gjøre dem til gærne massemordere allikevel!
PS: Innenfor dette innleggets praktisitet så hadde jeg drømmene i 7-8 års alder!
Her forleden jobbet jeg på en barnehage i sammenheng med Adecco (et vikarbyrå) og jeg kom over en haug med barn som lekte "Alle mine duer kom frem". For dere der ute som har levd under en stein et par hundre år, her er en kjapp forklaring:
En hel haug barn står på en side. I midten er det en rev, og på den andre siden står duemor.
Duemor roper "Alle mine duer, kom hjem"
Duebarna roper "Vi tør ikke, for reven tar oss"
Duemor roper "Kom allikevel"
og barna løper, og reven tar noen av dem. Den som reven tar blir da rever i neste runde.
For det første er leken nesten helt poengløs, for man vet at alle de stakkars små duene vil bli revet i filler "bare på lek" før leken er ferdig. For det andre er det en ting jeg har avslørt. Duemor lider av den såkalte "Münchausen by proxy" syndromet. Altså en personlighetsforstyrrelse når en voksen person bevisst volder skade til et ungt barn (eller på seg selv) for selv å få oppmerksomhet.
Altså har vi allerede en lek, som for våre barn som er lettpåvirkelige og har latent vold innfødt, ikke kan være annet enn ren bensin for ilden.
En annen lek som ikke oppfordrer til annet enn skade og elendighet er denne her "Sorte gryte" leken... du vet... den der som går omtrent "dumdumdumdumdumdum... skal i den sorte gryte", hvor to i barnehagepersonellet slår ring rundt en stakkars liten en, som allerede har rukket å bli passe forstyrra av Dueleken. Tenk å fantasere seg noe sånt som at man skal kokes i en sort gryte. Kanskje man ikke skjønner alvoret der... men det kommer.
En natt hadde jeg sett en småskummel film på tv, jeg ble ikke direkte livredd, men du vet... en sånn følelse man har av å se skumle filmer (som ikke har noe med hverken gryter eller koking av mennesker å gjøre, forøvrig). Jeg drømte at jeg lå i en svart kokende gryte, mens mine barnehagetanter og onkler løper rundt meg i en indianerdans, mens de kvesser de skarpe tennene sine med tåneglene mine. Jeg våkna opp og løp inn til mamma, og gråt og gråt og var så lei meg.
Mamma trøster meg. Det er god trøst til hun sier "Jeg tenker vi slutter å se sånne skumle filmer, jeg"
Hva?
HVA??
Vattaføkk?
Jeg drømte da ikke om et fakkings småskummelt spøkelse som innimellom sier "bø!" til folk på en T-Bane. Jeg drømte at barnehagepersonalet kokte meg i en svær svart gryte... Men ser min mor logikken? Nei, selvsagt ikke... hun klarer ikke å koble det lenger bakover enn nærmeste skumle film.
Jeg ser en skummel film om et skjelett med fire bein... jeg våkner opp med mareritt og løper inn til mamma igjen... mamma sier "Ja, der ser du... du tåler ikke sånne skumle filmer"
HVA?? Jeg drømte da ikke om noe fakkings skummelt skjelett med fire bein... jeg drømte at jeg sto på en side av en fotballbane med femti voldteksmenn med en forkjærlighet for unge gutter i midten, samtidig som du står på den andre siden og roper "Alle min småbarn kom hjem!"
"Jeg tør ikke... for voldtektsmennene tar meg!"
"Kom allikevel!"
Underbevisstheten hadde heldigvis vett nok til å våkne opp før drømmen fikk et uheldig utfall... men jeg frykter at hvis barna blir tatt av reven mange nok ganger, vil de ikke være like heldige.
Altså... la barna deres spille Grand Theft Auto... Blod and Gore Master 2000 KillXtreme Edition. La dem spille Undead Ninja Samurai Warriors from outer space (With a big nasty and goreenducing ramboknife) så mye de bare vil. Det er barnelekene som vil gjøre dem til gærne massemordere allikevel!
PS: Innenfor dette innleggets praktisitet så hadde jeg drømmene i 7-8 års alder!
mandag 1. januar 2007
Heisann 2007!
Yep. Et nytt har gått og et nytt år står for døren. Mange benytter seg av denne tiden til å mimre over året som har gått, se bare på nyhetsinnslag som har berørt oss nordmenn. Jan Werner, trippeldrap, henrettelsen av Saddam. Mye elendighet, når jeg egentlig tenker over det. Men denne bloggen skal ikke handle om elendighet... selv om det på en rar måte ble temaet.
For min del er overgangen litt spesiell. Nyttårsfesten igår var med en ansamling av det som er mine nærmeste venner. Festen var også, svært sannsynligvis, den siste gangen hvor vi er samlet på en ganske god stund. Enten er det militæret, studier eller andre grunner, men omtrent alle drar, noe jeg syns er litt trist... mye siden jeg ikke har noen årlige eventyr å gå gjennom på selv. Jeg ble kastet ut i døra fra militæret, og etter smellen med lærerhøyskolen har jeg strengt tatt ikke våget å øye meg noen utenbys muligheter helt enda.
Så hva som nå skjer videre, er jeg ikke sikker på... men jeg har lyst å legge fram noen ønsker og spådommer for året som kommer... selvsagt i en fin og ordensrik liste.
Jobb
Mest sannsynlig blir jeg med Adecco, hvis ikke noen fine deltidsjobber kommer til syne. Det hadde vært hyggelig med en eller annen administrasjonel jobb innenfor ungdomsarbeid, men både alderen min og mangel på formell utdannelse taler jo litt mot min fordel
Kjærlighet
Jeg må være ærlig og si at de siste årene har vist seg fryktelig lite fruktbare når det gjelder kjærlighet. Det er flaut for en 18 årig gutt å si det, men jeg skal trå frem i lyset og komme med det allikevel. Jeg har ikke hatt kjæreste siden sjetteklasse! Noen ville si det er patetisk, andre vil si det er berømmelig. Jeg er egentlig ganske lei av å se alle rundt meg med en sjelefrende untatt meg selv, og har derfor en dyp bønn til de høyere makter, hvem de enn måtte være, om å finne en rett en for meg. (Føler du at du er den rette? Søknadsskjema kommer)
Utdanning
Siden jeg har blitt litt skremt av utdanninga som har vært, så legger jeg det på hylla inntil videre... kanskje så sent som til 2008... men utdanning skal jeg ha! Jeg må bare finne ut hva slags.
Saksofon
Etter et par gode glass nedpå her i går, kom jeg og min venn Carl Fredrik i prat om Jazz, og at det er en fantastisk musikksjanger, og jeg ble veldig motivert. Derfor har jeg nå bestemt meg for å ta opp saksofonspillinga mi igjen, så får vi se om jeg klarer å ikke ta masse pauser denne gangen.
Amatørfilmskapning
Nå har jeg et kamera, og jeg har nesten fått et lite budsjett til utstyr til det... så nå skal det bli spennende å se hva som blir laget... om noe... jeg mangler litt inspirasjon!
For min del er overgangen litt spesiell. Nyttårsfesten igår var med en ansamling av det som er mine nærmeste venner. Festen var også, svært sannsynligvis, den siste gangen hvor vi er samlet på en ganske god stund. Enten er det militæret, studier eller andre grunner, men omtrent alle drar, noe jeg syns er litt trist... mye siden jeg ikke har noen årlige eventyr å gå gjennom på selv. Jeg ble kastet ut i døra fra militæret, og etter smellen med lærerhøyskolen har jeg strengt tatt ikke våget å øye meg noen utenbys muligheter helt enda.
Så hva som nå skjer videre, er jeg ikke sikker på... men jeg har lyst å legge fram noen ønsker og spådommer for året som kommer... selvsagt i en fin og ordensrik liste.
Jobb
Mest sannsynlig blir jeg med Adecco, hvis ikke noen fine deltidsjobber kommer til syne. Det hadde vært hyggelig med en eller annen administrasjonel jobb innenfor ungdomsarbeid, men både alderen min og mangel på formell utdannelse taler jo litt mot min fordel
Kjærlighet
Jeg må være ærlig og si at de siste årene har vist seg fryktelig lite fruktbare når det gjelder kjærlighet. Det er flaut for en 18 årig gutt å si det, men jeg skal trå frem i lyset og komme med det allikevel. Jeg har ikke hatt kjæreste siden sjetteklasse! Noen ville si det er patetisk, andre vil si det er berømmelig. Jeg er egentlig ganske lei av å se alle rundt meg med en sjelefrende untatt meg selv, og har derfor en dyp bønn til de høyere makter, hvem de enn måtte være, om å finne en rett en for meg. (Føler du at du er den rette? Søknadsskjema kommer)
Utdanning
Siden jeg har blitt litt skremt av utdanninga som har vært, så legger jeg det på hylla inntil videre... kanskje så sent som til 2008... men utdanning skal jeg ha! Jeg må bare finne ut hva slags.
Saksofon
Etter et par gode glass nedpå her i går, kom jeg og min venn Carl Fredrik i prat om Jazz, og at det er en fantastisk musikksjanger, og jeg ble veldig motivert. Derfor har jeg nå bestemt meg for å ta opp saksofonspillinga mi igjen, så får vi se om jeg klarer å ikke ta masse pauser denne gangen.
Amatørfilmskapning
Nå har jeg et kamera, og jeg har nesten fått et lite budsjett til utstyr til det... så nå skal det bli spennende å se hva som blir laget... om noe... jeg mangler litt inspirasjon!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
